Min magiske verden

Jeg er en romantiker. En fullstendig romantiker, en som i hemmelighet drømmer om boomblaster i hagen, desperate kyss i regnet, “kan jeg få denne dansen” når festen er over og episke monologer når man trodde alt håp var ute.

Jeg vet at jeg er helt ødelagt, og jeg skylder på amerikanskje filmer. Og moren min, det kommer jeg til.

Det er noe med den type romantikk. Den er ekstraordinær, og den er magisk. Og det er det jeg ønsker meg: et magisk liv. Intet mer, intet mindre.

“Jeg ønsker faktisk ikke å leve i en amerikansk romkomfilm”

Ikke tro at det har klikket helt for meg, for jeg ønsker faktisk ikke å leve i en amerikansk romkomfilm. Ikke noe kyss er verdt å gå gjennom så mye drama for, selv ikke et i regnet med Maroon 5 i bakgrunnen. Den romantikken jeg synes er aller finest er hverdagsromantikken, den som ikke har noe å gjøre med verken forhold eller forelskelse.

Hverdagsromantikk er å skape magi for hverandre.

Vi har alle muligheten til å skape magi. Magi oppstår av at vi gjør noe som er ekstraordinært og uventet. Verken klissete eller episk, men noe som sier “du er viktig for meg”.

Og her kommer mamma inn i historien. Mamma har lært meg hvor viktig det er å gjøre verden magisk for hverandre – kanskje det aller viktigste jeg har lært i livet.

Vi trodde aldri på julenissen, tannfeen eller påskeharen. Vi visste alltid hvem som sto bak gavene, 20-kroningene og påskeeggene. Vi visste hvem vi skulle takke, hvem som hadde tatt seg bryet med å tenke, planlegge og gjennomføre.

“Jeg løp rundt i huset og hvinte av glede hver gang jeg fant en ny gave – i pianokrakken, mellom støvlene eller under en seng.”

Hver sommer gjemte Kaptein Snabeltann og hans nestkommanderende Stinky en verdifull skatt rett ved hytten vår. Etter en vågal skattejakt bestående av kart og koder fant vi skatten. Kaptein Snabeltann hadde lik håndskrift som mamma, og vi visste at de to samarbeidet tett.

Hver bursdag til jeg ble altfor gammel våknet jeg også til en skattejakt – denne gangen førte hvert spor til en gave – og et nytt spor. Jeg løp rundt i huset og hvinte av glede hver gang jeg fant en ny gave – i pianokrakken, mellom støvlene eller under en seng. Selve jakten var gøyere enn innholdet, og det sier litt, for ni år gamle meg ELSKET gaver. (Sjuesyv år gamle meg elsker fortsatt både skattejakt og gaver, jeg bare nevner det.)

Da jeg var syv fikk jeg en sangbok av mamma. Hele boken var håndskrevet (med Kaptein Snabeltanns håndskrift) og inneholdt de rareste sanger. Hver kveld insisterte jeg på at vi skulle synge alle seks versene av “I bakvendtland”. Det er et mirkakel at jeg ikke ble satt ut i skogen.

“De som tror temafestene mine er noe å snakke om, burde deltatt på den store “opp-ned-bak-frem”-festen i -95. “

Ingen fester kunne måle seg med de mamma arrangerte. De som tror temafestene mine er noe å snakke om, burde deltatt på den store “opp-ned-bak-frem”-festen i -95. Det går fortsatt gjetord om den bursdagen.

Jeg får fortsatt noen år tilsendt hjemmelaget julekalender fra mamma, men kun de årene jeg ikke ber om det.

Og her ligger nøkkelen til magien, sagt med mammas ord: “det er jo ikke gøy å gjøre det når du ber om det”. For hvor er det ekstraordinære i det?

Og der er den, fasiten på hvordan man skaper magi, og hva som er ekte romantikk: Gjør uventede, ekstraordinære ting for de du er glad i. Ikke gjør det fordi det forventes av deg, eller fordi du forventer noe tilbake. Ikke kjøp blomster til kjæresten på Valentinesdagen – plukk heller en blomsterbukett og gi til en fremmed.

Verden blir ikke mer magisk enn det.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s