Klokken er kvart på tolv en lørdag kveld. Jeg sitter ved symaskinen og nipper til et glass rødvin, Star Wars spiller av i bakgrunnen. Livet er godt. Plutselig ser på jeg på klokken, reiser meg opp og begynner å løpe deperat på stedet.

En kveld seks uker før denne fikk jeg en dårlig idé. Jeg snublet over en app av typen Vi-Er-Her-For-Å-Gjøre-Livet Ditt-Bedre, og meldte meg opp. Konseptet var enkelt: Gå litt hver dag og vinn masse penger. Ikke bare skulle jeg bli sprekere, men jeg skulle også bli rik! Siden jeg allerede er aktiv tenkte jeg at dette var lettjente penger – jeg bryr meg tross alt mer om penger enn å være sprek.

“Pengene mine skulle ikke bli spredt ut som femcents til fremmede i Arizona. “

“Her er dine personlige mål”, fortalte appen meg, etter at jeg hadde betalt 40 dollar for å være med. Fire dager i uken skulle jeg gå 14.200 skritt, to dager skulle jeg gå 17100 skritt. Og så en godbit: En avslappende dag hvor man kunne gjøre akkurat hva man ville. Denne dagen ble de neste ukene oftest referert til som “Åherregudharjegbruktoppgratisdagenførhelgendenneukenogså?!”

Gjenta dette programmet i seks uker, og premiepotten er din! Potten kom fra alle som ikke fullførte de seks aktive ukene nøyaktig etter planen. Pengene mine skulle ikke bli spredt ut som femcents til fremmede i Arizona. Jeg skulle bli en av dem som vant og fikk det dobbelte tilbake, minst.

Uke 1 fløy forbi uten at jeg engang trengte å bruke gratisdagen. Yeah! Uke 2 krevde at jeg gikk til jobb to dager jeg heller ville ta bussen. Yeah. Onsdag uke 3 tilbrakte jeg på The Well, og obligatorisk søndagstur var et faktum. Joda.

Slik gikk ukene. Jeg gikk til jobb. Jeg gikk fra jobb. Jeg gikk og dagdrømte om å bade i premiepotten jeg skulle vinne. Jeg gikk og jeg gikk og jeg utviklet et hat mot å bevege meg. Det eneste som ikke beveget seg var tallet på mennesker som tapte i spillet.

“Desperasjonen tok meg. Det var 2000 skritt før midnatt eller 17.100 skritt i morgen.”

Men så var endelig den siste helgen der, og jeg så gasslampen i horisonten. Helgen skulle etter planen bestå av inne, rødvin og symaskin. Og 17.100 skritt på lørdagen.

Jeg visste jeg måtte gjøre noe drastisk for å nå målet, så jeg tok meg en joggetur i nabolaget. Åh, som jeg hater å jogge, men desperate tider krever desperat jogging. Jogging genererer nemlig skritt fortere enn ved å gå. Men jeg ville heller være hjemme hos symaskinen og rødvinsglasset, så jeg jogget kanskje en kortere tur enn jeg hadde planlagt. Å bruke ordet “tur” er muligens å strekke det ordet langt.

Og så glemte jeg tid og skritt, og plutselig så jeg målet glippe. Desperasjonen tok meg. Det var 2000 skritt før midnatt eller 17.100 skritt i morgen. Så jeg løp på stedet. Desperat. Jeg veltet fra side, i ullundertøy og tøfler. Det handlet ikke lenger om å bade i 80 dollar, det handlet om å ikke miste de 40 jeg hadde satset.

Og jeg klarte det. Bare spør naboene som så meg løpe på stedet, med et vinglass i hånden.

Jeg sitter igjen med minnet om 709.940 skritt og et intenst hat mot å gå. Og selvfølgelig premien min: Etter at Vi-Er-Her-For-Å-Gjøre-Livet Ditt-Bedre-appen tok sine 15% og PayPal skrellet av et gebyr for å konvertere fra Dollar til kontoen min, vant jeg…

Femten kroner og sekstiseks øre.