Alle burde eie en paljettkjole

Det finnes en boble, hengende i luften et sted over Europa. Boblen er fylt med gullkonfetti og glitter. En gang i året sprekker boblen, og glitteret regner ned over hele Europa. Resten av året lever et lite knippe mennesker inni boblen. Vi nekter å gi slipp. Vi drikker champagne til frokost og eier minst seks plagg med paljetter.

Som alt annet i livet mitt startet det på barneskolen. Klassen skulle ha musikkprosjekt, og mens vennene mine grupperte seg og laget fremføringer om Gorillaz, Eminem og Michael Jackson gikk jeg min egen vei. Alene – fordi ingen andre skjønte greien – leste jeg meg opp på noe jeg oppriktig ønsket å lære mer om: Eurovision Song Contest.

Fremføringen min besto av at jeg sang en karaokeversjon av Waterloo foran klassen. Læreren kalte meg modig.

“Vi slenger skamløst en fjærboa over gulljakken. Vi får aldri for mye glitter i ansiktet.”

På den tiden likte jeg konkurransen, sangene, konseptet. Nå i voksen alder har jeg lagt til festen, glitteret og champagnen. Disse to elementene kombinert gjør at jeg uten den minste ironi eller ydmykhet kan slå fast at livet mitt er bedre enn ditt.

I Eurovision-boblen lener vi oss inn. Ingenting er for mye. Vi slenger skamløst en fjærboa over gulljakken. Vi får aldri for mye glitter i ansiktet. Jeg blir trist av å se de som selger paljettkjoler på Finn.no med teksten “brukt kun én gang.”

“Det er ikke hvor de er fra som teller, det er hvem som leverer mest følelser, fest, stemning og pyro.”

Hvert år stiller alle landene med samme utgangspunkt. Ingen er en favoritt før det har begynt. Vi kan heie på Bulgaria et år, Danmark det neste, og Romania året etter der. Og selv om man alltid ønsker at Norge skal gjøre det bra, sitter jeg oftere og veiver med flagget til et land jeg ikke engang har besøkt. For det er ikke hvor de er fra som teller, det er hvem som leverer mest følelser, fest, stemning og pyro.

Alt kan skje når det først har startet. Plutselig, halvveis inn i semifinalen, overrasker et birag så mye at det er den nye favoritten.  Alle er uenige, og det eneste man enes om er at vertene er kleine. Eurovision er verdens beste fest, aldri lik den forrige og alltid overranskende.

“Blant de andre artistene fant vi en som hadde deltatt i Eurovision i 1993 og en som var flink til å covre Eurovision-sanger.”

I høst dro jeg og to venner på det vi trodde var en internasjonal happening i en liten by i Portugal: Eurovision Live Concert. Vi kjøpte billettene etter at kun én artist var annonsert, for når hun la listen skjønte vi at dette var stedet å være. Poli fra Bulgaria hadde nemlig kommet på fjerdeplass i 2016. Det viste seg etter hvert at hun ikke bare hadde lagt listen – hun hadde spirket den fast. Blant de andre artistene fant vi en som hadde deltatt i Eurovision i 1993 og en som var flink til å covre Eurovision-sanger.

“På dette tidspunktet var det tydelig at vi var de eneste som hadde betalt for å delta.”

Internasjonal happening eller ikke, vi kjøpte oss VIP-billetter. Dette gav oss tilgang til en buffet før showet, hvite plasthagestoler til å sitte på under konserten og adgang til en etterfest.

Konserten var på portugisisk, holdt utendørs, og åpen for alle som ville se. (Men vi hadde stoler!) På dette tidspunktet var det tydelig at vi var de eneste som hadde betalt for å delta.

Selve konserten er nok ikke et minne jeg kommer til å ha til jeg dør. Men det var etterfesten. Vi danset med artistene, og vi danset med lokalbefolkningen. Da de skjønte at vi hadde reist ens ærend for konserten ble vi hyllet som helter. Vi danset til morgenkvisten, og måtte krype hjem mens “mamma mia” dundret fra høyttalerne bak oss.

For det finnes ikke noe bedre enn å møte en portugiser som kan teksten til “La det swinge” utenat. Eller å juble sammen med hele dansegulvet fordi Fuego kommer på for fjerde gang. Eller å dukke opp i dress og paljetter når alle rundt går i shorts.

“Eurovision har gjort at jeg kan skjønne hvordan andre har det under fotball-VM eller OL.”

Tenk å ha en hobby som bare gir glede. Og kjærlighet. Eurovision er en trygg boble der alle er velkomne og alle blir støttet. Noen kaller Eurovision et sirkus eller freakshow. Til det svarer jeg: Takk. Vi er alle freaks. Freaks med glitter, paljetter og åpne hjerter. Vi har skjønt at more is more, og vi lener oss inn. Tenk om hele samfunnet hadde støttet hverandre som man gjør denne uken i mai!

Eurovision har gjort at jeg kan skjønne hvordan andre har det under fotball-VM eller OL. Men det er noen viktige forskjeller mellom Euroision og fotball. På fotballkamp buer man. Niåringer blir sittende på benken. Nederlag gir dagevis med dårlig humør. Det er oss og dem. Den eneste likheten man kan finne mellom fotball og Eurovision er de som kaster bluss på banen. Yeah! Pyroooooo!

“Jeg skulle ønske jeg brydde meg så mye om noe som du gjør om Eurovision”, er en setning jeg hører ganske ofte. Og jeg er enig. Jeg unner alle å bry seg så sterkt om noe som er så fantastisk. Som vi i Eurovision-boblen sier: Kjærlighet kjærlighet. Fred fred.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s