#Metoo er kanskje det beste som har skjedd med samfunnet vårt på lenge. Metoo har avdekket utrolig mye, og kampanjen har fått mange til å innse at det var mye de ikke visste om nevnte samfunn. Men midt oppi avsløring etter avsløring har en diskusjon dukket opp: Hva er ille nok til å kvalifisere som metoo?

Jeg har flere ganger slengt ut kommentaren “men sånn er det faktisk å være kvinne. Vi blir tafset på. Vi blir ropt etter. Dette er hverdagen vår”, og fått et uventet svar tilbake: “Men nå er det ikke de småtingene metoo dreier seg om. Å bli voldtatt er noe helt annet enn litt småtafsing på byen”.

” Vi kan ikke slå ring rundt de som har opplevd helt forferdelige ting, men samtidig si at det kvinner opplever til daglig er en del av samfunnet.”

Og plutselig er det satt en grense et sted mellom det som er skikkelig ille og det man bare må riste av seg. Hvor kom det skillet fra? Hvorfor er ikke skillet på den riktige siden av “litt småtafsing på byen”?

Å si at noe ikke er “ille nok” (altså “godt nok”) for metoo-diskusjonen er å skyte hele diskusjonen i foten med en stor rifle. Vi kan ikke slå ring rundt de som har opplevd helt forferdelige ting, men samtidig si at det kvinner opplever til daglig er en del av samfunnet. Å la småtafsingen forsette er nettopp det som fører til at de virkelig alvorlige hendelsene kan skje. For grensen var jo litt uklar. Noe var greit, men dette var ikke?

Nei. Slutt! Grensen går før tafsing på byen. Grensen går før gutter i syvende klasse bruker et speil for å se inn i jentegarderoben. Grensen går før kvinner blir ropt etter av fremmede menn, og grensen går før frekke snapchatbilder blir spilt av mens kompisene dine ser på. Så enkelt er det. Så slutt å si at småtingene ikke er ille nok for metoo, for det ødelegger hele konseptet.

Se vedlagt illustrasjon om noe skulle være uklart.