Har du noensinne blitt spurt hvor du egentlig er fra? Eller blitt forhørt om privatlivet ditt av en fremmed på byen? Har du hørt et skjellsord bli slengt mot en annen, men selv følt deg truffet av det?

Ikke du heller?
Da er du nok, som meg, jævlig privilegert.

Vi liker å snakke om privilegier som noe andre har. Hun som fikk jobb gjennom onkelen. Han som fikk Tesla til 18-årsdagen. Men det nytter ikke å dele samfunnet inn på den måten, da skiller vi bare mellom de med stort hus og de med større hus. Et privilegium må være noe viktigere for at det skal bety noe.

Det er et privilegium å få være en del av majoriteten. Å være en puslespillbrikke som passer perfekt inn i et samfunn du selv er med å skape. En hverdag hvor du selv velger når du vil være synlig og når du vil være usynlig.

“Ingen har noensinne stirret på meg på bussen fordi jeg både ble født som og er en kvinne.”

Ingen har noensinne tatt meg til side i passkontrollen fordi jeg er hvit. Eller stirret på meg på bussen fordi jeg både ble født som og er en kvinne. Tenk å være så heldig. Tenk å være så privilegert. Og det verste er hvor selvfølgelig jeg tar alt. Jeg glemmer rett og slett at det er noe å være takknemlig over.
Det gjør kanskje du også?

Det ligger ikke noe ondt bak min forglemmelse. Jeg kan bare skylde på at jeg bor i en boble som er skjermet for mye ondskap. Jeg omgir meg med vakre mennesker – slike som inkluderer, jubler og behandler alle som intet mer eller mindre enn vanlige mennesker. Jeg har hodet mitt så hardt plantet i den glitrende glamorøse delen av lhbtiq, at jeg glemmer å følge med på den skitne delen. Den som skjer på internett. Eller på gaten. Eller på lunsjrommet på jobb. Hadde mine egne venner snakket nedsettende om andre hadde jeg nok merket gjørmen bedre. For den er jo der, selv om jeg ikke merker den. Andre merker den. Andre glemmer den ikke.

Juni har vært overveldende. Jeg så Rocketman, og hele kinosalen jublet, gispet og gråt. Finalen av Ru’Pauls Drag Race fikk meg til å hulke frem hvor vakkert og fint alt var. Jeg gikk på teater og så en magisk, selvironisk og fantastisk oppsetning av Oslo Fagottkor. Alt har vært nydelig og vanlig og kjærlighet.

Men midt oppi alt har det også vært mye vondt. For med komishow kommer galgenhumor, og med viktige seire fortelles det om veien dit. På internett oppstår det hvert minutt en ny skyttergravskrig, en krig noen velger å kjempe. For hat og kjærlighet går visst side om side når det kommer til lhbtiq. Det er heldigvis en skeiv balanse, hvor kjærligheten har det tyngste loddet. Men det i seg selv er er ingen seier. Om du blir fortalt ni positive ting om deg selv, og én negativ…

Minoriteter blir snakket til, og de blir snakket om. Ikke av alle, og ikke alltid. Men det er en del av hverdagen. Jeg har venner som er så vant til blikk, kommentarer på fest og hatytringer på nett at de ikke nevner det før de eksplisitt blir ført inn på temaet. “Klart det hender at det er pasienter som ikke vil ha meg som lege”. “Det er jo mange nettroll der ute!” “Man lærer å gi litt faen.”

Lever vi i et samfunn der minoriteter må lære seg å bli sterkere og riste det av seg? Lære seg å la ord og meninger prelle av? Skru opp musikken på ørene eller scrolle raskt forbi kommentarfelt? Mens vi i majoriteten klapper oss selv på skuldrene fordi vi er så utrolig inkluderende der vi står på sidelinjen og jubler under Pride.

“Hadde du stilt opp til Pride-paraden i regnvær?”

La oss aldri slutte å heie på hverandre og spre kjærlighet. Men all verdens glitter, ballonger og jubel er ikke nok når det fortsatt er gjørmete på bakken. Og det er vår jobb å spyle den ren. Det er alles jobb.

Hadde du stilt opp til Pride-paraden i regnvær? I storm? Hva om det hadde vært utrygt? Hva om motdemonstranter hadde stått klar med batonger og tåregass, som de gjør i flere steder i Europa?

Jeg elsker at Pride er en fest i Norge, hvor absolutt alle er velkomne. Selv en privilegert, streit, hvit jente som ikke har kjempet en kamp i sitt liv er velkommen på festen. For det er jo nettopp det som er målet med Pride: Å inkludere alle. Da er det litt ironisk at de gjør en bedre jobb denne uken enn resten av samfunnet gjør resten av året.

Så her er min oppfordring. Gjør som meg:

1) Innse at du er privilegert.

2) Gjør noe mer enn å leve i en glitterboble og skåle for kjærligheten.

“Jeg kan nesten garantere deg at hvite, streite menn er en større del av livet ditt enn hva du har godt av.”

Det er ikke min jobb å fortelle historiene, så det skal jeg ikke gjøre. Ikke har jeg noen historier å fortelle heller. Men jeg kan oppfordre deg til å lytte til de som har dem. Det kan være store, viktige historier, og det kan være hverdagen. Å lytte til andre, det er det som tar oss ut av boblene vi lever i. Å forstå hverandre kan være det som spyler bort dritten.

Ta en titt på veggene inni din egen boble. Hva omgir du deg med? Hvem har skrevet bøkene du leser? Hvem snakker til deg i podcastene, hvem har hovedrollene i filmene og seriene du ser? Jeg kan nesten garantere deg at hvite, streite menn er en større del av livet ditt enn hva du har godt av.

La Yvie Oddly gi deg et innblikk i hvordan det er å være annerledes blant de som er annerledes. La Jamal forklare deg hvordan det var å vokse opp på Stovner. Le av Shappi Khorsandi og gråt av Ennis og Jack.

Ekte historier og skjønnlitteratur er den korteste veien til å forstå andres verdener og hverdager. Og til å finne likhetene heller enn ulikhetene. For ofte er den største forskjellen mellom majoritetsgrupper og minoritetsgrupper hva noen har måttet lære seg å takle.