Jenten som ikke visste hva musikk var

Det var en gang en jente. Denne jenten leste masse bøker, lot moren velge ut klær, og gjorde alltid leksene i tide. Likevel var hun ikke å regne blant de kule på barneskolen.

Denne jenten var selvfølgelig meg, og jeg har tenkt mye på hva som gjorde meg til det utrolig kleine barnet jeg var. Ja, jeg var veslevoksen, og ja, jeg kom skikkelig godt overens med alle lærerne. Ja, jeg tilbrakte timevis på biblioteket, og greit, så brukte jeg leggvarmere på en måte ingen andre gjorde.

Men jeg tror jeg endelig har skjønt hva som var den store forskjellen mellom meg og Den Kule Gjengen.

Musikk og popkultur gikk nemlig langt over hodet mitt, og jeg hang aldri med i samtaler som strakk seg lenger enn Midt i Smørøyet.

“Vi fikk kun inn NRK1 hjemme.”

Dette kom tydelig frem i syvende, da klassen min spilte inn en klasse-CD. Klassen gikk sammen om å synge “I’ll be there for you”, og de lo og koste seg mens de klappet de ikoniske fire klappene i en ekstrem utakt. “De”, skriver jeg, for jeg var ikke med på dette. Jeg hadde nemlig aldri hørt om verken “I’ll be there for you” eller Friends før. Vi fikk kun inn NRK1 hjemme.

Men ikke tro at jeg ikke fikk skinne i søkelyset jeg også. Jeg hadde faktisk ikke mindre enn tre opptredener på klasse-CDen, fellessangene ikke inkludert.  Favorittøyeblikket er når jeg – helt alene og på eget initiativ – synger julesangen “Lang tid tilbake”, vakkert som en gaselle i stemmeskiftet. Sangen fader ut til lyden av applaus for å gi et inntrykk av suksess.

Denne CDen har jeg fortsatt, og jeg hører på den når jeg vil minne meg selv på hvor jeg kommer fra. Jeg er kanskje ikke Jenny from the block, men jeg er søren ta Linn Kristin fra Smørås Barneskole. Jenten som samlet på Spice Girls-kort uten å ha hørt en eneste av sangene deres. For hvor skulle jeg hørt den musikken?

“Jeg kan fortsatt synge både “Ta meg til havet” og “Pengegaloppen” utenat”

Jeg hadde absolutt ingen anelse om hva popmusikk var. Etter å ha saumfart mine foreldres CD-stativ, hadde jeg funnet to CDer med potensiale: Hanne Krogh og “Norske viseperler”. Jeg kan fortsatt synge både “Ta meg til havet” og “Pengegaloppen” utenat, og med innlevelsen til en elleveåring som tror hun har oppdaget musikk.

Så en dag endret livet seg drastisk.

En telefonselger hadde overtalt faren min til å bli med i en musikklubb av typen som fantes tidlig på 2000-tallet: én Mr Music Hits-CD sendt hjem i posten hver måned. Én gang i måneden skrek jeg lykkelig mens jeg fylte stuen med Backstreet Boys, Anastacia og S Club 7, uten å ane hvem noen av de var. Én gang i måneden sukket faren min irritert over at han ennå ikke hadde meldt seg ut av klubben, mens jeg tryglet ham om å fortsette medlemsskapet litt til. Jeg var blitt avhengig av Murder On The Dancefloor, AM To PM, In Your Eyes og Bootylicious.

“På denne tiden lærte jeg også å barbere meg under armene og gå med Snoopy-stringtruse, så jeg var praktisk talt en ny person.”

Jeg slukte alt som var fengende, hjerteskjærende, dansbart og gråtbart. Musikken endret hele meg. På denne tiden lærte jeg også å barbere meg under armene og gå med Snoopy-stringtruse, så jeg var praktisk talt en ny person. Mariah Carey tok meg inn i ungdomstiden, og den jenten som begynte på Slåtthaug Ungdomsskole var en helt annen enn hun som hadde gått ut fra Smørås Barneskole. Denne jenten var verdens kuleste.

Trodde hun. Det var hun ikke. Men det er en annen historie.

Advertisements

2 thoughts on “Jenten som ikke visste hva musikk var

  1. Jeg syntes inderlig at Outkast fra overnevnte album var The Shit, så du var ikke alene om å sette pris på de platene!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s