Jeg har plutselig fått en veldig internasjonal hverdag. Når jeg henger med internasjonale studenter har jeg sett meg nødt til å slå over på engelsk, et språk jeg ikke har utøvd siden jeg var på interrail. Litt stotring i begynnelsen, men alt i alt en enkel sak. Engelsk er ikke min største utfordring. Tysk derimot.

Hver morgen leverer jeg jenten jeg passer i en tysk barnehage, med tilhørende tyske voksne. Vanligvis holder vi oss til smil og en enkel høflighetsfrase, og puster lettet ut av at det ikke var noen beskjeder å gi. De gangene vi er mindre heldige og må kommunisere en hel setning, kan vi bli stående i fem minutter og prøve oss på tysk/norsk/engelsk/peking/grimaser til vi begge gir opp og nikker som om vi forsto. En gang skulle jeg spørre om Selja kunne få tegne, og uten å tenke innbilte jeg meg at jeg kunne snakke tysk. Resultatet ble skrekkelige: “kann ish habe le tegnestift?”
Stillhet. Mer stillhet, nå med rynke i pannen og et blikk som sa “burde denne jenten ha ansvar for en treåring?” Jeg slo raskt over på norsk/engelsk/peking/grimaser til vi hadde en slags enighet, og jeg stille trakk meg tilbake.

På hotellet hvor jeg er servitør er en god håndfull språk representert. I lunsjen går det for det meste i urdu eller pashto, engelsk om jeg er til stede. Heldigvis snakker alle på kjøkkenet norsk, dog gebrokkent, da flesteparten kom hit for 10-20 år siden. Det kan ikke være lett for dem å bli stilt overfor en bergenser fra Bergen som snakker berrrrgensk.
Vi vet alle hvor kleint det er å hele tiden si “hæ?”, noe en av servitørene løst på en original måte. Hun er en utrolig koselig bosnisk dame på rundt 40 år, men til nå har vi aldri hatt en lang, dyp samtale. Hun ler nemlig av alt jeg sier. Alt. I begynnelsen trodde jeg at jeg var morsom, men så god humor har jeg ikke. Taktikken gikk tydelig opp for meg etter en stund: En gang fortalte jeg en halvgod historie, og nesten før den var ferdig brast hun ut i hysterisk latter, slo armene rundt meg og klemte meg mens hun fortsatte å le. Hun lo fortsatt mens hun raskt beveget seg til den andre enden av kjøkkenet. Jeg har tatt den samme taktikken, og vi kommuniserer nå utelukkende ved at den ene snakker og den andre ler.

Mitt siste eksempel er dagene jeg har sittet som eksamensvakt. Den første dagen ble jeg plassert i en klasse for elever som har norsk som andrespråk. Jeg konsentrerte meg om å snakke så tydelig som mulig (dvs. mindre bergensk), og klarte meg egentlig ganske bra. Problemet kom da en kalkulator var borte, og jeg høyt til hele klassen spurte “e det noen som har en kalkulator som isje e dies?” Det er vel overflødig å skrive at ingen meldte seg.