Nostalgi til en heldigvis svunnen tid

Årets koselige hytteferie fikk en brå vending da jeg allerede utenfor hytten oppdaget at mine foreldre har bestemt seg for å kaste alt gammelt. I praksis vil det si å skifte ut hele hytten. Gardiner var brutalt revet ned (“jeg skal sy nye” sa mamma, og glemte symaskinen hjemme), stålampen som vi hadde fikset med maskeringstape omat og omat sto forlatt i hagen, og den vonde sengen ingen ville sove i, var allerede halvveis lempet på dyngen. Nå er også suppeposer fra 90-tallet kassert, sammen med høyttaleranlegget som bare gav ut lyd når det følte seg i form.

Denne følelsesløse kasseringen av barndomsminnene mine, førte til furting og stor underleppe i lang tid. Superkreftene mine er nemlig en ekstraordinær evne til å aldri gi slipp på barndommen min – det være seg minner eller oppførsel. Men så tok jeg et nostalgisk tilbakeblikk på denne svunne storhetstid.

Å spørre min mor om barndommen min, er som å åpne Pandoras eske. Ingen vei tilbake. En vanlig dag for tre år gamle meg kunne utarte seg som dette:

Jeg hadde akkurat lært å kle av meg selv. Denne evnen viste jeg min mor oftest om morgenen når vi hadde dårlig tid og akkurat skulle dra til barnehagen. Stolt sto jeg, naken, med armene til værs og jublet fornøyd “Tadaaaaa”.

I barnehagen fikk jeg kallenavnet Bollekinn. Dette kom, logisk nok, av at kinnene mine ble bollete når jeg smilte. Jeg hatet det kallenavnet. Likevel brukte barnehagetanten det som om hun ikke kunne navnet mitt.

Jeg spiste kun loff, og i lunsjen satt jeg meg alltid ved det bordet som serverte loffskiver. Det var en snedig plan, som fungerte helt til den dagen ingen av bordene hadde loff. Jeg kommer aldri til å glemme å sitte inne mens alle de andre fikk gå ut for å leke. Jeg fikk nemlig ikke gå ut før hele den ekle grovbrødskiven var spist opp. Så fikk jeg ikke gå ut før alle de ekle grovbrødsmulene jeg hadde laget var spist opp. Jeg husker ikke hvem av meg og barnehagetanten som vant, men siden jeg nå sitter på hytten, og ikke ved bordet i barnehagen, må jeg ha vunnet den kampen.

Jeg var hun som alltid falt for de store guttenes feller i sandkassen. De kunne grave et stort hull, fylle det med vann, og dekke det med en presenning med leker oppå. “Linn Kristin, se her hva vi har laget til deg!” Å, som de lo.

Hver kveld måtte moren min sitte i døråpningen til jeg sovnet. Om jeg fortsatt var våken etter en halv time og merket at hun prøvde å snike seg vekk, kunne jeg rope høyt “MAMMAAAAA”, og vips måtte hun sitte der en halvtime til. Jeg må ha tvunget henne til dette i over et år. (Hun fortjener nok et morsdagskort eller to…)

Jeg hjelper foreldrene mine med oppussingen av hytten, jeg. Like greit å kvitte seg med barndomsminnene en gang for alle.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s