Da jeg reiste opp hit var jeg litt bekymret for hva jeg skulle spise den første tiden. Eller, hva jeg ikke skulle spise er vel en bedre måte å si det på. Jeg vil ikke kalle meg selv fattig, mer at jeg… er veldig glad i å dele ut pengene mine slik at andre heller får gleden av dem. Ja, la oss kalle meg gavmild! Dette har derimot ikke vært et problem, da jeg ikke har gått sulten et minutt siden jeg kom opp hit. Toril, en av eierne og kjøkkenets kokk, er en tryllekunstner med mat. Siden jeg kom hit har hun stappet i meg den ene delikatessen etter den andre. Jeg kunne betalt i dyre dommer for å spise i restauranten her (om jeg hadde hatt disse omtalte pengene), men istedenfor får jeg BETALT for å stå på kjøkkenet og gomle fersk focaccia. What a life. Forresten, til jul ønsker jeg meg Toril som personlig kokk, kan være lurt å notere ned. Hun er villig til å flytte med meg om lønnen er høy nok.

Jeg skal ikke late som at jobben her er avslappende, for all del. I dag begynte jeg å lage frokost klokken syv, gikk rett over på å vaske rom til klokken to, fikk pause til i kveld og serverte så i et par timer. Jobben er hard, og det er Toril og Valdemar (eier nr to) som gjør alt til en morrosam lek. De er virkelig überkule! (Måtte skrive det siden de har tenkt å lese bloggen. (Men de er det.))

Dagens lærdom: Jeg hater rullegardiner!