Det er merkelig hvor annerledes jeg ser på alt etter bare en uke på Tranøy. Da jeg pakket bagen min lo jeg av at den lokale butikken er bitteliten, nå er jeg takknemlig for at vi i det hele tatt har en dagligvarebutikk. Om den ikke hadde vært her måtte jeg syklet/ lånt bil for å komme meg 14 km til Oppeid hvor neste butikk ligger.

De første dagene irriterte jeg meg over at internett går tregt her ute. Etter at jeg flyttet inn i søsterhuset og lærte hva dårlig internett egentlig er, lærte jeg også hva irritasjon egentlig er. Men nå, nå ser jeg på det med nye øyne. I dag har jeg internett, riktignok kun om PCen står i denne vinkelen åtte cm fra veggen, men jeg er bare glad og takknemlig. Tenk, i dag har jeg internett! Mulighetene er endeløse!

De første dagene jeg jobbet synes jeg lunsjpausene var lange om vi ble sittende i over en halv time. Nå er én time perfekt. Da rekker man å først spise, så drikke kaffe. Hvem hadde trodd det var mulig til lunsj?

Da jeg først fikk vite at den lokale bussen går mandag og torsdag reagerte jeg på at den går så sjelden. Nå skjønner jeg ikke hva i huleste en rutebuss gjør her ute.

Alt i alt handler det vel om at alt er relativt. Når man ser fremover sammenligner man med stedet man er på, men når man kommer frem tilpasses tankene den nye livsstilen. Jeg begynte med Bergen, flyttet så til Lillehammer som er ganske mye mindre, og nå er jeg her.

Til høsten flytter jeg til Oslo. Jeg kommer til å få kultursjokk…