De siste dagene har jeg vært på skattejakt rundt på Hamarøy, og lett frem det ene nydelige stedet etter det andre. Det er helt utrolig, bak så og si hver eneste sving skjuler det seg en ny lamslående utsikt. Jeg skulle ønske jeg var fotograf, da hadde dette vært mitt paradis.

De beste stedene er selvfølgelig de som ligger godt bortgjemt, langt fra traktorveier og turstier, noe som gjør at turene mine ikke er direkte… trygge. For eksempel, i går satt jeg på en stenstrand og så noe som lignet på en vakker halvøy langt i det fjerne. For å komme dit måtte jeg klatre, hoppe og smyge meg over et langt stykke med bratt fjellskrent. Nedenfor ble vannoverflaten brutt av store skarpe steiner. Heldigvis hadde jeg noen tilfeldige gresstuster å gripe tak i, om jeg skulle gli på den sleipe bakken. Vel fremme på det som heldigvis var en idyllisk og bortgjemt liten halvøy, studerte jeg ruten jeg hadde valgt. Ikke særlig smart av meg, men gleden ved å ha kommet frem var desto større. De største skattene blir ikke funnet ved å gå gjennom en trygg skog! Jeg valgte likevel den trygge skogen tilbake…

Da jeg på ny i dag vandret på de glatte svabergene, nytt sted – ny skatt, kom jeg til å tenke på filmen 127 hours. Handlingen minnet litt om det jeg drev med: La ingen vite hvor du drar og ta dumdristige sjanser, til slutt går det bra uansett. Nå er jeg ikke 100 % sikker på hvordan filmen faktisk slutter, men jeg vedder armen min på at den ender bra. Uansett. I dag gikk jeg barbeint, noe som var utrolig idyllisk – men også upraktisk med tanke på at huden under føttene nå i ettertid er… Ikke som den var. I tillegg jeg traff jeg på en myr og en brennenesleeng på vei hjem, noe som gir følgende karakteristikk av bena mine: oppskrapte, hårete, kløende, litt prikkete, myggstikkinfiserte men med litt mer farge enn tidligere. Heldigvis for meg at det ikke er noen her jeg trenger å imponere.

Skattejakt er herlig. Her er noen av skattene jeg har funnet: