Min jobbekamerat og samboer har ankommet Tranøy. Hun er en nordlending-galskap ved navn Renate, og best av alt: hun har innrømmet (litt overrasket i stemmen) at hun ikke har noen problemer med å forstå dialekten min. Akk, dette kan bli en bra sommer.

De siste dagene har vi hatt en vill og frustrerende lek gående, kalt “jakten på internett”. Jeg har tidligere nevnt at jeg har internett om PCen min står (i nøyaktig riktig vinkel) åtte cm fra veggen, og da kun på tilfeldige tidspunkt. Renate sin PC oppfatter selvfølgelig ikke internett på samme sted, men hun har funnet sitt lille sone i et hjørne. Vi fremstår nok litt patetiske i denne desperate jakten. Midt i en dyp samtale om fremtiden og verden og slikt kan en av oss hoppe opp og skrike “jeg har internett!”, noe som fører til vill jubel i det minuttet det varer. Men kun fra personen som var heldig, vi får sjeldent dette privilegiet samtidig.

Begge internettpunktene er på kjøkkenet, noe som har gjort at kjøkkenet har blitt det naturlige oppholdsrommet. (Alternativet er et stort og mørkt møterom med plaststoler og tørkestativ.) Dette har igjen ført til et stort problem for min del. Greit nok at jeg blir stappet med mat når jeg er på jobb, nå går jeg jaggu rundt og spiser hele tiden hjemme også. Vi har jo ikke så himla mye å gjøre på her, så da blir det til at jeg steker/ koker/ baker/ snekrer sammen/ spiser kaldt/ forsyner meg litt/ går og knasker på mat kanskje litt for ofte. Jeg har rett og slett vært konstant mett de siste to ukene. For å kutte ned på spisingen har jeg nå begynt å drikke vann. Masse vann. Sinnsyke mengder vann. Like upraktisk.

Dagens lærdom: Søndagsåpen nærbutikk = muligheter for å kjøpe mer mat