Menneskesavn

I dag er det nøyaktig én måned siden jeg forlot “store” Lillehammer til fordel for lille Tranøy. Det vil si at det er nøyaktig én måned siden jeg så mer enn 40 mennesker på samme tid. (40 mennesker samtidig har kun forekommet én gang, under åpningen av et nytt spa.) Med 50 fastboende i alderen 50-90 år har jeg lært meg å se etter jevnaldrene turister, og verdsette enhver kontakt jeg får med disse. Til nå har alle menn i alderen 20-40 kommet med kjæreste/samboer/kone og gjerne også en unge eller tre, så sjekking er et ikke-eksisterende ord.

Men i dag kjørte en jevnaldrende (merk: videre begrep her ute) mann forbi meg, vi fikk blikkontakt og han smilte. Jeg ble så satt ut at jeg holdt på å dette av sykkelen. Wow, jeg har virkelig menneskesavn. Jeg savner å sitte på en kafé og studere menneskene som går forbi, jeg savner en kveld på byen, jeg savner bråkete kjøpesentre. Vel greit, det siste kommer jeg aldri til å savne.

For all del. Storbyer har ikke denne naturen. Turister på storbyferie blir sjelden invitert med på dugnad hos lokalbefolkningen. I storbyer kjenner ikke alle hverandre, og fremmede sier ikke hei eller smiler når de går forbi hverandre. Den lokale Rimi-butikken har 30 ansatte. Mer enn Nærbutikken her har.

Av og til savner jeg bare… Folk.

Dagens lærdom: Skal man sykle i kjole er tights et must.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s