Man sitter på restaurant, aner fred og ingen fare. Middagen er bestilt, akkompagnert av en flaske italiensk rød. Kelneren kommer bort med vinen, og mens hun står og iherdig åpner korken innser du at hun kommer til å kreve at noen smaker. Du ser bort på resten av følget ditt, alle stirrer på deg med desperasjon i blikket. Du rister forsiktig på hodet, men de har bestemt seg. Hjertet synker, og du skjønner at du ikke kommer deg unna dette. Du tar en slurk og nikker til kelneren, stammer gjerne frem at den er god. Egentlig vet du ikke engang hva du smaker etter, men det er tryggest å bare godkjenne uten spørsmål.

Av en eller annen grunn er det alltid jeg som må ta på meg jobben med å smake om vinen er ok. Det er kleint og jeg liker det virkelig ikke. For ikke å snakke om at jeg er sikker på at kelneren ser rett gjennom meg, og sukker for seg selv av min uvitenhet på vei tilbake til kjøkkenet.

Men nå er alt snudd på hodet. Nå er det jeg som kommer med vinen. Jeg innehar nå evnen til å skape frykt i selv de tøffeste menn i 40-årene. Vennegjenger skjelver. Ektepar tør ikke møte blikket mitt. Er jeg i ekstra godt humør ser jeg på hver eneste person rundt bordet og spør hvem som skal få æren av smake på vinen i kveld. Noen vil kanskje si at smilet mitt grenser mot ondskapsfullt, og det er helt korrekt. Jeg nyter å lære at det ikke finnes noen der ute som er komfortabel med å gå gjennom godkjenne-vin-ritualet. Jeg blir glad innvendig av tafatte forsøk på å late som at man vet noe om vin. “Øøøøøøhm, fin farge. Italiensk? Åh, portugisisk sier du? Ja, det kan jeg smake…” eller bare et helt enkelt “God” med blikket fastlåst på tallerkenen.

Endelig har jeg blitt innviet i Sannheten om Vingodkjenning, og nå gleder jeg meg nesten til neste gang jeg skal spise ute. Men aller mest gleder jeg meg til neste gang jeg skal få et nyforlovet par til å skjelve i buksene.