Før jeg reiste til Tranøy var jeg fast bestemt på at jeg skulle komme hjem som en bedre person. Det høres kanskje pompøst og teit ut, men jeg snakker ikke om at jeg skulle kvitte meg med uvaner eller lære meg å se alt i et annet perspektiv. Nei, når jeg reiser hjem herfra skal jeg rett og slett vite mer, kunne mer. For eksempel jobber jeg 30-60 minutter med fransk hver dag; jeg kan mer fransk nå enn jeg gjorde etter fem år på skolen. Men det sier vel mest om min egen innsats tidligere. Det sier egentlig veldig mye om min egen innsats tidligere.

Jeg har overkommet en frykt jeg har hatt siden jeg var liten. Jeg har alltid hatet – hatet – å gå på bobletang. Disse kalde følelsene har strukket seg lenger enn bare bobletang – både blæretang og sagtang har stått på listen over maritimt bakkebelegg jeg har gått lange omveier for å slippe å trakke på – men det er noe med bobletang som er ekstra frastøtende. Våte og sleipe fingre som tar etter føttene… (Jeg merker at jeg lager sure grimaser bare av å skrive om det.) En av mine største oppnåelser her kom derfor den dagen jeg mannet meg opp i noen minutter,  trakk pusten dypt og gikk over fire-fem meter med bobletang. Med skoene i hånden. Etterpå gikk jeg og gliste for meg selv i lang tid. Personlig vekst, jatakk!

Min aller største oppnåelse har jeg spart til sist. Jeg håper derfor du har lest så langt som dette.

Jeg har alltid ønsket å klare dette, og hver gang jeg innrømmer at jeg aldri har hatt denne spesielle evnen har jeg blitt møtt med skepsis og tvilsomme blikk. Det er visst ikke normalt å ikke klare det. Nei, jeg snakker ikke om at jeg verken kan plystre eller blunke med høyre øye (jeg mener at jeg kan blunke med venstre, det er bare alle andre som mener at jeg ikke kan det). Jeg snakker om å sykle uten å holde seg i styret. Eller “å sykle uten hender” som man sier, noe som også gjør en bedre overskrift. En viss fare for at jeg ville skape bekymring over spontanamputerte armer gjorde at jeg endret på overskriften. Se på bildet. Det er meg. Som tar bilde. Av meg. Mens jeg sykler. I begynnelsen klarte jeg noen sekunder, kanskje åtte eller ti. Jeg hadde et mål om ett minutt, men nå sykler jeg lange strekninger uten å ta i styret en eneste gang. Jeg svinger og sykler over humper, og jeg har ikke falt av en eneste gang. De som kjører forbi sender meg rare blikk. Eller de smiler. Jeg blir glad for begge deler. Mens jeg sykler, med hendene rett ut til siden, øver jeg meg like godt på å plystre. Jeg skal gi beskjed den dagen jeg klarer å plystre humlens flukt. Ikke hold pusten.

Dagens lærdom: Man kan klare alt om man har all den tiden jeg har til rådighet!