Innlegget uten en eneste spøk

Det var en ubeskrivelig stemning under frokosten i dag. Jeg hadde tent to telys i vinduet bak bufféten; Valdemar sa under opplæringen at vi gjerne gjør det når det er gustent utenfor. Det var en beskrivelse jeg følte passet i dag. Spisesalen vår er liten, gjestene få. Likevel pleier jeg å småjogge mellom kjøkkenet og bufféten mens jeg fyller på mat og drikke for å holde tritt med sulte gjester. Men i dag kunne jeg satt frem maten og gått hjem.

Noen gjester dukket bare ikke opp. De som kom gnagde på en skive i stillhet. Den eneste lyden kom fra en småbarnsfamilie bestående av mor, far og to jenter, barna kan ikke ha vært eldre enn seks. En gang jeg gikk forbi hørte jeg eldstejenten si “jeg håper det går bra med alle sammen”. Stemmen var oppriktig trist, med en undertone av uforståelighet. Jeg ble imponert av foreldrene: oppgaven med å fortelle, og ikke minst forklare, gårsdagens hendelser kan ikke ha vært lett.

Den største endringen i spisesalen var likevel måten jeg møtte gjestenes blikk på. Jeg smiler alltid til gjestene, og smilene som utveksles viser en fremmed vennlighet. “Jeg kjenner deg ikke, men du virker som en ok person”. I dag sluttet smilene ved munnen. De var høflige, og oppsto for å skape en illusjon av at alt var normalt. Men samtidig lå det noe dypere i blikkutvekslingen. Øynene møttes, og de sa det viktigste av alt. “Jeg kjenner deg ikke, men det er et bånd mellom oss. Vi står sammen.”

Avstanden mellom Tranøy og Oslo er den samme som i forgårs, men avstanden oss mennesker imellom har sluttet å eksistere. Det er et bånd mellom oss. Vi står sammen.

Advertisements

5 thoughts on “Innlegget uten en eneste spøk

  1. Veldig bra skrevet.. Jeg jobbet i butikken lørdag morgen, og det var en uvirkelig opplevelse å selge aviser med store bilder av det terror-rammede Oslo, og tekster fra hendelsene på Utøya. Jeg forsto mer og mer omfanget jo lengre ut i jobbdagen jeg kom, men det var først da en kunde spurte “kommer ikke VG ut med en vanlig avis idag, har de bare denne spesialutgaven?” og jeg måtte forklare av VG dessverre måtte evakuere dagen før, og at dette var det beste de hadde klart å skrape sammen, først DA forsto jeg at det hele var virkelig. De blikkene og smilene, -jeg opplevde det akkurat likt. Jeg var nær å klemme noen av kundene som så virkelig sårbare ut, og klemmer er ikke noe en kassadame ofte gir kunder.. Jeg synes fortsatt at der er uvirkelig, men sjokket begynner å gi slipp nå. Hverdagen er tilbake igjen, og jeg vet ikke om det er en bra eller en dårlig ting..

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s