Et Lofoteventyr

Årets sommerferie nærmer seg slutten. Hele fem dager med avslapping og sene kvelder, men på søndag er det tilbake i skjørt og nystrøket skjorte. Det fine med korte ferier er at tiden blir utnyttet til det fulle, hvert øyeblikk blir et minne. (Ja, slikt jabbel sier kun de med kort ferie.)

Tirsdag morgen hentet jeg Simone på bussholdeplassen en halvtimes kjøretur unna. Hun hadde da tatt toget fra Oslo, som den studenten hun er. Vi leide en liten hvit Hundai av den lokale postmannen og stappet den full av alt man ikke trenger til en tredagerstur. Her er smakebiter fra vår ferie:

Dag 1: Tranøy -> Å. Mens noen beregner nøyaktig tid for å nå en ferge, og ender opp med å kjøre 30-40 km/t over fartsgrensen for å nå den, er jeg og Simone av det mer forsiktige slaget. Eller kanskje vi bare virkelig hater å måtte vente på neste ferge. Kvelden i forveien hadde vi uansett planlagt reisen, og samtalen utartet seg noe som følger:

Linn: “Fergen går klokken elleve. Det tar nok 45 minutter å kjøre bort.”
Simone: “Vi bør være der litt før. skal vi dra  kvart på ti?”
Linn: “Jaaaa… Men det er greit å være sikker da. Skal vi si halv ti?”
Simone: “Vet du, vi kommer oss jo aldri avgårde da uansett. La oss si kvart over ni.”
Vi ble enige om å dra herfra ni. Det bør nevnes at det kun tok 30 minutter å kjøre og at fergen ikke var full.

Det første som møtte oss i Lofoten er noe av det vakreste jeg noensinne har sett. Svolvær. En by. Med mennesker. Og butikker. Flere mennesker. Det var bra at Simone kjørte, for hodet mitt stakk langt ut av vinduet med tungen hengende ut, siklende og ulende. Jeg skammer meg ikke over oppførselen min, etter nesten to måneder på bittelille Tranøy.

Kjøre-kjøre-kjøre, alt var vakkert og idyllisk.

Vi slo opp teltet mitt (Les: jeg slo opp teltet mens Simone tok bilder av at jeg slo opp teltet) på Å sammen med nederlendere, italienere og andre usosiale turister som gikk og la seg klokken ti. Jaja, hvem trenger fellesskapet når man har tre bæreposer med mat!

Halve dag 2: Å -> Henningsvær. Vi brukte halvannen time på å kjøre tilbake samme vei som vi kom. Heldigvis gikk tiden raskere av at vi fikk gjenopplivet engelsken vår i selskap med to polakker som har haiket seg fra Polen til Lofoten på tre uker. Vi tok dem like gjerne med til Henningsvær og forlot dem der. Vi var i Henningsvær også dagen før, så besøket kan virke som smør på smør. Men Henningsvær var ikke lenger Henningsvær, denne gangen var Henningsvær Henningsvær-med-Linda-i. Vi tok en kaffe som om vi alle var i Lillehammer, og alt var bare godt og livet var deilig. Det må nevnes at Henningsvær er overfylt av turister. (Vi er selvfølgelig ikke medregnet i den kategorien.)

Jeg kutter her og skriver om siste del av turen i neste innlegg. Jeg bruker unnskyldningen at dette innlegget nå har blitt langt å lese, mens jeg egentlig bare er lat.

Advertisements

2 thoughts on “Et Lofoteventyr

  1. Det er ganske fint der altså!

    Jeg er ganske overrasket over italienere som legger seg ti. Dersom jeg prøver å snike meg ned for å spise middag før ni, er det som oftest dem som gir meg de mest overraskede og skuffede blikkene over hvor usiviliserte spisetradisjoner jeg har.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s