Jeg har gjort dere en stor tjeneste og fjernet de to avsnittene jeg opprinnelig hadde skrevet. De besto av kompliserte, usammenhengende setninger, der mesteparten var føyd til i parentes. Jeg avslørte uvitenhet når det kommer til både blomsterarter og hva det kalles når et bær er spiselig (“blåbærne sto i blomst”?). Nå er det fjernet, og vi kan alle puste lettet ut.

Jeg skal heller holde meg til å kun beskrive ett spesielt scenario, og konkludere med at det av og til kan være bra at det er få folk på Tranøy.

Jeg hadde brukt timevis på å vandre fra strand til strand, tusle på gamle og nye stier og klarte opp skrenter med en stigning på minst 10 %. Grunnen til at dette hadde tatt timevis var ikke den enorme avstanden, men at jeg ble hektet på blåbær. Jeg måtte tvinge meg selv til å gå noen skritt før jeg satte meg ned ved neste busk. At jeg har kommet meg hjem i det hele tatt er å regne som et mirakel. Så. Jeg hadde forspist meg på blåbær, noe som var tydelig på mine blå fingre. Jeg tør ikke tenke på hvordan jeg så ut rundt munnen. Jeg bestemte meg for å ta en snarvei hjem, noe som selvfølgelig ikke var en god idé. Jeg ramlet, kravlet og klatret. Buksen var opprevet på to steder. Alle som kjenner meg vet at jeg er en svetter. Det tok meg en halv time å finne igjen stien; hadde jeg fulgt den hadde jeg endt opp på nøyaktig det punktet etter syv minutter. Et skilt fortalte meg at jeg befant meg på et jorde med okser,og for å komme meg inn på stien måtte jeg over et strømgjerde. Jeg gjorde et forsøk på å klarte opp i et tre for å hoppe over gjerdet, men idet jeg strakk foten ut og ikke helt visste hvordan jeg skulle elegant tippe over på andre siden, knakk hele subhamitten sammen og jeg lå på bakken i en haug. Jeg klarte å rulle meg under gjerdet, men vel hjemme måtte jeg fortsatt fjerne kvister fra ullgenseren min. Og mens alt dette skjedde: ikke et menneske i nærheten.

Konklusjon: Det kan av og til være bra at det er få folk på Tranøy.