Man skulle nesten tro at på et lite sted som dette er hver dag som den forrige. At dager blir til uker, som igjen blir til en sommer av identiske dager. Jeg kan garantere at det ikke er tilfelle.
Frokostvaktene er de mest interessante. Det er nesten med en viss spenning jeg sykler de 200 meterne til hovedhuset, uvitende om hva som venter. Det finnes nemlig folk som ikke verdsetter å sove lenge i ferien, og allerede er oppe når jeg kommer på jobb. Klokken syv. Forrige uke sto en japansk, eldre dame på verandaen ut mot veien. Utifra bevegelsene hun gjorde gjetter jeg at hun hilste på den nye dagen.
Vi hadde en svensk gruppe på besøk i starten av sommeren. De arrangerte felles morgenjoggetur etterfulgt av stønne-yoga i biblioteket. Det førte til at de alle kom stormene inn på kjøkkenet, én etter én, og ville ha kaffe. Nyansatt som jeg var, var jeg ikke i stand til å jage dem ut igjen, men måtte sende Valdemar for å pent be dem holde seg unna. (De var fornøyd så lenge de fikk kaffen sin. Lederen av gruppen drakk forresten sin sjette kopp kaffe da frokosten var klar klokken halv ni.)
Jeg har blitt satt til å finne objekter som kan åpne låste bildører, jeg har sølt tyttebærsyltetøy utover hele bufféen foran en fullsatt spisesal og jeg har plapret i vei om meg selv i flere minutter uten å skjønne at gjesten bare spurte et høflig spørsmål.
Noen ytterst få gjester har gitt meg en dårlig start på dagen. Jeg kan nevne Melkemannen, men siden han er et kapittel for seg selv gidder jeg ikke gå nærmere inn på ham. (Dessuten har Valdemar pent bedt meg om å ikke skrive stygt om gjestene våre).
Som oftest er spisesalen fylt av latter og livlig prat på tvers av bordene. Jeg blir faktisk oppriktig glad i gjestene våre. Det være seg yogasvensker eller spirituelle japanere. Men etter denne sommeren skal jeg aldri noensinne igjen si setningen “skal det være kaffe eller appelsinjuice?”
linnpette.com 