Det har skjedd noen forstyrrende endringer den siste tiden. Det har kommet snikende, men når det nå har gått opp for meg ser jeg det tydelig. (En dør er ikke lenger en dør, det er en overflate med fem punkter som må tørkes av.) Det er ikke bare meg, vi oppfører oss alle på samme måten. Jeg sukker lettet når jeg tenker på at det kun er dager til oppholdet mitt her er over, slik at jeg forhåpentligvis kan bli meg selv igjen. Jeg har nemlig blitt hjernevasket.

Min første mistanke fikk jeg da vi for en uke siden hadde en jentekveld på Hvalskuta, Elisabeth, Charlotte og meg. Det var allsangkveld og stemningen var god. Men uten et forvarsel satt vi plutselig og tegnet på en serviett. Vi hadde oppdaget at vi rer opp ekstrasengene forskjellig, noe vi selvfølgelig måtte komme til bunns i. Vi tegnet opp våre respektive senger og diskuterte med iver og engasjement hvorfor vi la putene akkurat som vi gjorde. Ikke én av oss reagerte og fikk en slutt på den skammelige oppførselen. Det var først da jeg la meg noen timer senere at hva som hadde skjedd gikk opp for meg.

Et par dager senere støvsugde jeg det blå rommet på søsteren. Det var en rolig dag med få rom å vaske, så jeg bestemte meg for å være helt sikker på at gulvet under sengen ble støvsugd. Da jeg tittet under sengen så jeg et mest grufullt syn, som nesten slo meg tilbake: hybelkaniner! Der, midt under sengen, var det en sirkel, jeg vil si med en radius på over en halv meter, med minst åtte store hybelkaniner. Jeg klarte å holde meg sammen, tvang hyperventileringen unna mens de skrekkeligste tanker fløy gjennom hodet. Hva om noen gjester hadde mistet en ring på gulvet og bøyd seg for å plukke den opp? Hva ville de da tro om hotellet? De ville nok ha diskutert det høylytt under frokosten, og snart ville ryktet spre seg. Jeg fikk ondskapen unna og vasket ferdig rommet mens nervene kjørte berg- og dalbane.

Senere møtte jeg Elisabeth på hovedhuset. Jeg så rundt meg og lente meg mot henne, og hvisket hva jeg hadde vært vitne til. Hun nikket forsiktig og sa med skjelven stemme at hun hadde oppdaget det samme for ikke lenge siden, på det grønne rommet. Vi sendte hverandre et bekymret blikk og ble enige om at slikt aldri skal skje igjen.

Igjen, der og da føltes ikke reaksjonen feil eller unormal. Det innså jeg først i ettertid, og nå ser jeg alt klart. Vi har blitt hjernevasket, eller kanskje stikk motsatt: vi har fått støv på hjernen. Fire dager igjen, så er jeg ferdig. Jeg kan kun håpe på at den gamle, rotete meg fortsatt finnes og ikke er fortapt for alltid.