Mine foreldre er orienteringsløpere. I tillegg har jeg vært speider siden jeg var 10 år gammel. Man skulle tro at disse tingene sammen førte til en eksepsjonelt velutviklet retningssans. Det eneste velutviklede er dessverre min evne til å komme med unnskyldninger hvor hvorfor jeg befinner meg… Utenfor kartet?

Denne helgen fikk jeg låne mine foreldres varebil for å flytte livet mitt fra Bergen/Lillehammer til Oslo. Reisen valgte jeg å ta i fire etapper over fire dager: Bergen-Geilo, Geilo-Lillehammer, Lillehammer-Oslo og til slutt Oslo-Bergen. Jeg droppet kartboken, både før og underveis. Norge er jo både lite og velkjent. «Kakestykke» sa jenten uten selvinnsikt.

Jeg liker å kjøre bil. Jeg liker å føle vinden i håret mens jeg gauler med på norske slagere med en kaffe i hånden. Jeg liker frihetsfølelsen jeg får når jeg… Ehm. Pent holder fartsgrensen og bremser godt ned i svingene. (Jeg benytter anledningen til å hilse til morfar, som fast leser bloggen min). Jeg vil kalle det fullt forståelig at en som er såpass glad i å kjøre, velger noen uortodokse ruter. Hvorfor ikke innta Geilo østfra? Eller kjøre Oslo-Bergen via Fagernes? Til sammen valgte jeg å gi meg selv 18 % mer tid bak rattet. (En kartbok hadde rett og slett fratatt meg tre lykkelige timer)

Men uansett hvor koselig det er å kjøre sikksakk mellom sauer, øve på langlysteknikk i tunneler og kjøre manuelt gir opp Golsfjellet: Tilbake til Oslo tok jeg toget. Så fikk heller frihetsfølelsen og sangstemmen hvile.