To timer, 137 kr og en banan i tips, gikk før jeg tok til fornuft.

Etter min første prøvejobbing på Alexandria bar overøste sjefen meg med lovord om at jeg selvfølgelig skulle få begynne å jobbe der. Om jeg bare prøvejobbet gratis en dag til. Jeg gikk med på betingelsene, arbeidsløs men ikke naiv. Greit: litt naiv.

Denne gangen skulle jeg jobbe sammen med personalansvarlig. Hun la ikke skjul på at de hadde hatt mange folk på prøvejobbing (eller “opplæring” som hun kalte det), og spøkte med at hun håpet jeg hadde finere håndskrift enn han som jobbet i går. Jeg prøvde meg forsiktig med “ehm, sist virket det jo nesten som at jeg halvveis hadde fått jobben.. Heheee?”. Hun så flau ut, på mine vegne. Så lo hun ukomfortabelt og skiftet tema.

For all del, dette er en bar som lager Irish coffee med pisket krem fra sprayboks, så jeg burde ikke være overrasket.

To kompiser av meg var innom som moralsk støtte (det vil si at de hang i baren og spurte meg ut om ingrediensene i de forskjellige drinkene). De var mildt skeptisk til stedet, men fant seg et bord innerst med hver sin øl. Jeg ventet en stund slik at de fikk drukket opp, før jeg gikk bort til opplæreren min, kremtet og fortalte at jeg egentlig ikke ville jobbe der, så det var vel strengt tatt ikke vits at jeg var der til fire? (greit, jeg sa at jeg kunne jobbe hele kvelden om hun trengte meg.)

Hun ble paff. Nei, totalt lamslått er et bedre ord. Men hun lot meg selvfølgelig gå, og gav meg hele kveldens tipsfangst. (Sist kveld fikk jeg under halvparten, så jeg ble positivt overrasket.) Jeg gledet meg til min store exit, og spankulerte som en selvsikker og målbevisst kvinne bort til kompisene mine; planen var å gjøre noe håpløst teit som å knipse og si “vi går” og dra dem med meg ut. Dessverre hadde jeg feilberegnet tiden – de var kun halvveis ferdig med drikken sin. Ikke helt etter planen, men femten minutter senere spankulerte jeg som en selvsikker og målbevisst kvinne ut døren.

Og bananen? Jeg har tidligere skrevet om klientellet på Alexandria. Nok sagt.