Jeg fikk et plutselig flashback da jeg tok trikken i går. Rett bak meg sto en gutt og en jente, jeg vil tippe rundt 14 år gamle,og flørtet vilt og tydelig. Det vil si, jeg forsto hva de drev med, mens den eldre damen ved siden av meg må ha trodd de ikke tålte ansiktet på hverandre.
“Neeeei, ikke dytt da din stygging”
“Høhø, du er så svak”
“Er jeg ikke så! Jeg er sikkert mye sterkere enn deg” [slossing og knising]
(for ordens må jeg legge til at det var det jenten som ble dyttet og gutten som kniste).

Jeg tok meg i å tenke hvor enkelt alt var for ti år siden. Du kunne elske en gutt høyt og høytidelig (og gi navn til deres tre første barn) før du i det hele tatt hadde snakket med ham. Når du ville vise dine sanne følelser trengte du bare å sende ham noen stygge blikk og kalle ham dum, så var det fritt frem for å spørre om sjanse.

Men det gikk ikke lenge før jeg kom på hvordan det egentlig var å være 12 år. La meg forklare: Tenk på den følelsen du har når du virkelig er forelsket. Den følelsen av at du bare vil, nei må, hoppe på din utvalgte med all din kraft og rope “JEG LIKER DEG, LIK MEG OGSÅ” så høyt at stemmen sprekker. Den følelsen får liksom ikke helt utløp av at du går med på at din venninne skal skrive en lapp til hans kompis og spørre hvor mange prosent han liker deg…

For ikke å snakke om det første kleine møtet etter at du hadde fått vite at han hadde sagt ja. For det hendte jo at noen drev gjøn med deg, og at han egentlig hadde sagt nei…

Da jeg gikk i syvende klasse var jeg vilt forelsket. Jeg elsket H. høyt og høytidelig, og vår første sønn hadde allerede fått navn. Venninnen min spurte ham for meg for tredje gangen, og etter to uker gikk han med på å bli sammen med meg. På halvtårsdagen tok vi et stort skritt da vi klemte hverandre, men lykken varte ikke evig. H. sendte en kompis for å gjøre det slutt bare en uke før ettårsdagen vår. Han giddet nemlig ikke å kjøpe gave.

På ungdomsskolen skrev jeg en SMS til en venninne om at F. likte meg og ville bli sammen med meg. Jeg kom selvfølgelig til skade for å sende den til ham, og plutselig ville ikke F. bli sammen med meg mer…

I 5. klasse ble S. og A. sammen, men det tok dem en hel klassefest. Ingen av dem ville være den som ville bli sammen mens den andre ikke ville, så de ombestemte seg gjennom hele kvelden. Til slutt sa de ja samtidig, og resten er historie. (Men nei, de er ikke gift nå.)

Poenget mitt er vel at jeg ved nærmere ettertanke ikke savner å være 14. Vi var nemlig noen feige idioter hele bunten.