(Opprinnelig trykket i ProfHiL Februar 2011) 

I denne serien skal jeg teste ut de små spørsmålene i livet. Slike spørsmål man diskuterer rett før solen står opp en lørdag kveld. Hvor går sosiale grenser? Når går man over grenser og hvor lenge kan man balansere på grensen uten å bli et sosialt utkast? Kanskje jeg tar meg selv litt for seriøst, men ikke etter dette.

Jeg hater klisjeer. «Dinner and a movie», røde roser på døren og «det er ikke deg der er meg».Verden hadde vært et bedre sted uten. Men nå skal jeg legge vekk all min skepsis og heller omfavne kliseenes verden. Vår teori er at jenter har det lettere på byen enn gutter. Mitt oppdrag er derfor å dra på jakt og se hvor lett jeg får napp. Jeg får kun bruke slitte, forferdelige klisjé-linjer. Til antrekk har jeg valgt en lårkort kjole med mer enn mindre utringning. For når man skal se en gutt inn i øynene og si «foreldrene dine på være tyver», må man ha noe mer enn bare smilet.

29. januar 2011. Café Stift.

Jeg føler meg som en hore. Det er ikke å legge skjul på, denne kjolen hadde vært kort om jeg var 20 cm lavere. Men når jeg først skal ofre verdigheten min kan jeg like gjerne gjøre det i et passende antrekk. Det er et stort flertall av gutter på Café Stift i kveld; perfekt. Mitt første offer står i baren. Helt rolig og med en selvsikkerhet som hadde skremt bort Lady Gaga sprader jeg bort og forfører ham med blikket mitt. Greit, her er det som egentlig skjedde: Stresset som jeg var over hva jeg snart skulle gjøre skulle jeg akkurat til å løpe i motsatt retning. Idet jeg begynner å svette tar en venninne tak i meg og dytter meg bort i baren hvor jeg knall rød i ansiktet leverer replikken «hva gjør en søt gutt som deg på et sted som dette?» Og vips har jeg blitt spandert en øl på. Gutter er enkle. Denne gutten ihvertfall. Utover kvelden blir jeg tryggere og tryggere og problemet mitt er ikke lenger å tørre. Hvor enn jeg snur meg ser jeg kjente fjes. Han i grønt sjekket jeg opp rett før jeg prøvde meg på kompisen hans. Han i rødt skuler stygt og han med krøllene ser oppriktig lei seg ut. Joda, alt har gått etter planen og jeg har blitt stemplet som kveldens billigste. Til deg med krøllene: Jeg håper du leser dette og skjønner at jeg ikke gikk inn for å være slem. Jeg bare brukte deg.

Klokken er halv 3 og det er på tide å teste ut de virkelig store sakene. På lur har jeg linjen «Er du bilmekaniker? Du skjønner, jeg lurte på om du kunne gi understellet mitt en overhaling». Jeg prøver, men blir tvert avvist av en «høy og mørk» en. Idet jeg tenker at det kanskje er håp for gutter likevel, får jeg et halvt minutt senere napp hos en annen. Med den samme linjen. Skremmende.

Konklusjon: Det endelige resultatet ble 2 avslag, 2 skeptiske og 10 napp. Jeg vil kalle det suksess, og konkluderer med at jenter har det lettere på byen enn gutter.

Metodekritikk: Kjolen kan ha skreket «Jeg er trang, riv meg av» så høyt at den overdøvet det som kom ut av munnen min.