La meg åpne dette innlegget med en historie som ikke har noe å gjøre med resten av innlegget. Dette er en historie som beviser, nok en gang, at jeg er et kvinnfolk.

Da jeg var i hjemme i Bergen i sommer fant jeg en eske med klær jeg ikke hadde brukt det siste året. Lykkelig over å ha fått meg fem “nye” bukser prøvde jeg dem på. Lykken forsvant fort. (Én ting er å ikke klare å knappe igjen knappen, men å ikke engang få buksen over lårene?) Jeg ble lettet da i hvert fall den siste buksen satt perfekt, men også denne lettheten forsvant fort; jeg hadde funnet min gamle slackebukse.

Så til min neste uavhengige historie.

Forrige uke fikk jeg årets innfall. Avisoverskriftene hadde endelig trengt gjennom, jeg hadde sett lyset: Lavkarbo fungerer for alle, da må det også fungere for meg. Jeg var villig til å ofre, og gikk straks igang. Jeg sverget høyt og hellig at brød, pasta og poteter ikke hørte hjemme på mitt kjøkken (uttalelsen var rent symbolsk, ettersom vi er to som deler kjøkken). Den kvelden la jeg meg sulten.

Det var en trist frokost, bestående av en omelett toppet med fem lange baconskiver. For å kompensere for den manglende brødskiven hadde jeg brukt tre egg. Jeg burde brukt syv.

Da jeg kom i barnehagen spiste barna skivelunsj. Magen murret, humøret hikstet, hodet (h)verket og viljestyrken sprakk. Ti timer inn i dietten (beklager: min bevisste kostholdsendring) og jeg stjal skiver fra treåringer. Men det holdt ikke. Heldigvis skulle småbarnsavdelingen ha havregrøt til lunsj. Jeg var så opptatt med å gulpe i meg grøten at jeg glemte at ungene ved siden av meg fortsatt er på “en skje for mamma”-stadiet. Pytt sann, de hadde sikkert fått grøt til frokost, heldiggrisene. Jeg har ikke vært så lykkelig siden jeg fikk vite at jenten jeg passer om morgenen har lært seg å gå på do alene.

Det var som når man sminker seg i det gule lyset man gjerne har på badet. Man tror man ser bra ut, helt til man kommer ut i sollyset og innser at ansiktet er brunklattet. Lyset man så var et falskt lys. Nå er jeg meg selv igjen, lykkelig over at jeg kan spise gulrøtter, havregrøt og grovbrød.

Jeg gav viljestyrken min et klapp på skulderen for å ha holdt ut i nesten et halvt døgn. Samtidig gav jeg også fornuften min et klask i ansiktet. Lavkarbo-shwarkarbo.