Denne gangen skal jeg gå rett på sak, rett og slett åpne med konklusjonen:

Lutvann er for Sognsvann som Chuck Norris er for en ku med lopper.

Jeg dro til Sognsvann med et tilnærmet åpent sinn, men allerede da jeg måtte gå i kø ut av t-banevognen bestemte jeg for at jeg mislikte stedet. Rundt meg var det kun eldre mennesker med gåstaver, men jeg hadde ikke blitt overrasket om en turistguide hadde strent forbi meg med 30 japanere på slep og en megafon på størrelse med en stor megafon. Det første som møtte meg var et skilt som fortalte meg at kiosken solgte alt man kan ønske seg av is, brus, sjokolade og vafler. Jeg gikk rett forbi, og fant heller veien jeg skulle ta rundt vannet. Det var ikke særlig vanskelig å gå feil, ettersom veien både var asfaltert og oppmerket. (Stjerne i boken for å gjøre det umulig å gå seg vill for de potensielle japanske turistene.) Jeg hadde gått/jogget i fem minutter, og begynte å merke at det var noe som ikke stemte. Ikke én turgåer hadde smilt til meg. De som ikke stirret i ned i bakken stirret bestemt rett fremfor seg. Jeg gjorde det derfor til mitt oppdrag å tvinge én person til å møte blikket mitt. Er man i skogen så er man i skogen! Oppdraget mitt mislyktes; er man ved Sognsvann så er man ved Sognsvann. Jeg kjøpte en vaffel, observerte at kioskens sunneste vare var kaffe, og dro hjem.

Det var den loppeinfiserte kuen, nå er det på tide å dra noen uker frem i tid til Chuck Norris.

Jeg hadde blitt tipset om et øde og idyllisk vann, og slikt må man jo teste ut. Lutvann heter det, på Oslos østkant. Det andre som møtte meg da jeg kom frem var et eldre ektepar som hadde trillet rullestolene sine ned til vannkanten og matet endene. Blå himmel, en sol som speilet seg i det klare vannet og en sterk mistanke om at ekteparet fikk betalt for å sitte der og skape idyllisk stemning for turgåere. Det første som møtte meg var en turgåer som møtte blikket mitt. Og kjære lesere, ikke bare møtte han blikket mitt, men jaggu strammet han smilemusklene sine også! Og slik fortsatte det. Fremmede smilte, fotografer småpratet og hunder badet. Det var til og med så stort at det var mulig å gå seg vill, noe jeg valgte å teste ut. Nei, dette vannet er mitt nye sted. Jeg må bare få overtalt et idrettslag om å sette opp en vaffelkiosk.