Jeg er ikke musikalsk. Ikke kan jeg spille harpe, munnspill eller bariton, ikke kan jeg holde takten med trommer og ikke kan stemmen min treffe en tone om den hadde fått 42 forsøk. Jeg kan danse, men foretrekker å danse salsa til popmusikk ettersom jeg aldri hører de cubanske kastanjettene. Jeg er så umusikalsk at jeg ikke engang vet hva kastanjetter er.

Aller verst er sangstemmen min. Selv etter åtte år i kor ble jeg bannlyst fra en karaokebar etter å ha sunget sorry seems to be the hardest word. Noen kvelder kan jeg fortsatt høre de sure tonene inni hodet mitt. “It’s sad, so sad, It’s a sad, sad situation”. jeg får grøsninger bare av å skrive det.

Jeg var nylig på besøk hos noen mer musikalske kompiser. Vi laget den klassiske egg-bacon-bønner-baguetter-kaffe-og-smågodt-lunsjen, og etter maten fant en av disse navnløse fyrene frem gitaren. Før jeg visste ordet av det satt de alle og dundret løs på hvert sitt instrument. Etter noen sanger våget jeg meg bort til dem, krøp opp i en stol og hvisket med til sangene. De prøvde å inkludere meg i høyere grad, og hurtig-lærte meg både bass og piano. (Det må nevnes at jeg spilte piano i ett år da jeg var 11, men jeg kom aldri lenger enn love me tender i slow motion.) Jeg trenger ikke nevne at dette gikk dårlig. Til slutt fant vi en passende rolle for meg og mine evner: Jeg ble bassistens notestativ.