Den pokkers hagen full av unger

De sier at man lærer så lenge man lever. At nye jobber er vanskeligst i begynnelsen. Noen hevder til og med at det ikke finnes grenser for hva man kan få til. Jeg har allerede rukket å tilbringe 150 timer i barnehagen, men jeg føler meg ikke særdeles klokere av den grunn.

Det er et gjentakende problem at jeg ikke klarer å se forskjell på gutter og jenter. Hovedsakelig ute, der kjoler og hårspenner er pakket inn i ni lag ull og bobledresser. Dette har lært meg en viktig ting: Å alltid mumle “aon” når jeg skal si “han” eller “henne”. Det er nemlig ikke kult å bli rettet på med “psst, det der er en jente”. 

Noen ting tar de jeg jobber med for gitt at jeg kan. Jeg har fortsatt til gode å skifte en bleie; den oppgaven har jeg elegant unngått ved at vi aldri har tid til å la meg lære det.
Men plutselig fikk jeg beskjed om å trille minstemann i vognen fordi han skulle sove. En barnevogn er sikkert en hendig og snedig greie det, men så lenge man ikke vet hvor knappene for å justere/åpne/legge ned skjuler seg er konstruksjonen et teit objekt som jobber imot meg. Gutten sklei derfor ned slik at han satt fast mellom to stenger. Han så på meg og sa noen av de få ordene jeg har hørt ham uttale “Oi, jeg sitter fast”. Joda, jeg fikk ham løs til slutt. Men da syntes han det var så gøy at han sklei ned tre ganger til med vilje. Uansett. Jeg fikk ham oppi og trillet ham frem og tilbake på de 30 meterne jeg hadde til rådighet. Etter en time begynte jeg å bli lei av trillingen, og tenkte for meg selv at det var en idiotisk måte å la ham sove på. Det var først da jeg fikk vite at jeg kun hadde trengt å trille ham til han sovnet. 55 minutter med vandring og klønete snuing var derfor bortkastet. BLÆÆÆH.

Dagens barn er ikke som jeg var. Mine kruseduller på et papir var mamma og pappa mens de spiste kjøttkaker til middag på en torsdag. Når jeg setter meg ned ved siden av en minikunstner og sier “næmmen så fin! Er det et hus?” får jeg en er-du-helt-idiot?-grimase og svaret “det er abstrakt”. Dukkene har heller ikke navn, for de er nemlig ikke babyer. “Det er jo bare en dukke, døøh”. Denne mangelen på fantasi skylder jeg på Barnas Supershow.

Joda, jeg har lært noe. Men jeg har mer enn noe lært at jeg ikke liker barn. Åtte dager igjen i barnehagen og jeg er ferdig der for alltid. Kiwis grønne klær virker plutselig veldig forlokkende…

Advertisements

3 thoughts on “Den pokkers hagen full av unger

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s