Det er ingen nyhet at man blir en smule påvirket av det man bruker mesteparten av dagen på. Det er for eksempel først nå i det siste jeg har begynt å legge merke til at det er barn overalt. (Er det drøyt å si at verden var et bedre sted før?) En venn av meg har studert nevrologi, og derved alltid konkludert med at skadene mine er nevrologiske. Om det så er en brukket arm. En gang sendte han meg på legevakten i all hast klokken tre om natten, da han mente at jeg hadde en alvorlig nerveskade som kunne gjøre meg lam fra håret og ned. (Jeg overdriver litt nå, men det slår meg plutselig at han faktisk lot meg kjøre bil i tilstanden jeg var i…)
Da jeg kom frem fikk jeg vite at jeg hadde en brannkopp. Langt ifra døende altså. Poenget er: vi er alle subjektive.

I går leverte jeg inn en kjole til rens. Jeg la den på disken, og rensemannen studerte flekkene en stund før han sa at det ikke var noe problem. Jeg følte at jeg måtte legge alle fakta på bordet, så jeg mumlet frem at flekkene ikke var helt ferske. “vel. Det er et år siden jeg brukte kjolen sist…” (Prøvende smil fra meg, falskt smil tilbake fra ham.) “Jahaja. Du ventet et år med å få den renset. Det er jo… Ja. Vi får nå se hva vi klarer”. I hans øyne er jeg nå offisielt en idiot. Men kundeservice handler om å kjempe imot fristelsen til å kalle folk idiot mens du ler høyt av at de ikke har peiling på nettopp det snevre fagfeltet du kan alt om.

Jeg gjør det samme når jeg er på jobb. Jeg har lært meg hvordan man bestiller vin, så nå er alle som har vingodkjenningsfobi idioter, og alle som ikke tar av seg jakken før de kommer til garderoben på teatret frustrerende trege mennesker som aldri går ut. Men de er jo ikke det. Det er bare jeg som ser verden fra mitt ståsted.

Bare vent til jeg blir forfatter. Da skal jeg le av alle som har orddelingsfeil og ikke kan forskjellen på et og ett. Autokorrekturen ville forresten ikke la meg skrive orddeiligsfeil. Den ville rette det til orddelings feil. Snakk om ironi.