Der satt jeg på flyplassen og ante fryd og bare gammen. Jeg hadde slått meg ned på den vanlige kafeen, og drakk som vanlig en kopp kaffe mens jeg syslet med PCen. Plutselig hadde kaffekoppen veltet seg mot meg, og jeg hadde kaffe i hele fanget. Ikke på høyre lår eller “litt på genseren og litt på buksen”; neida kaffen var så strategisk fordelt at man nesten skulle tro jeg hadde gjort det med vilje. Evt gjort noe annet ikke med vilje. Jeg tørket så godt jeg klarte, men det er strengt tatt lite man kan gjøre når skaden først er skjedd.

Jeg kom til å tenke på den gangen jeg skled på isen på vei til byen og hele buksebaken revnet. Også da måtte jeg lage en provisorisk nødløsning, som den gangen innebar at jeg knyttet jakken rundt livet. I 20 minus. Jeg har lært meg å overse andres dømmende blikk.

Der gikk jeg bortover mot gate 52, typisk nok i andre enden av Gardermoen. Etter ti minutter på toalettet med intens og nytteløs gnikking, som heller hadde ført til at jeg nesten hadde gnidd vekk selve stoffet på buksen, hadde jeg gitt opp plan A. Jeg hadde heller funnet en plan B, som innebar at jeg holdt jakken foran meg til enhver tid, og vraltet bortover med en litt merkelig grimase.

Det kan da umulig være bare meg som ender opp i disse situasjonene! Fra nå av skal jeg holde utkikk etter andre med lure grimaser og jakker rundt livet. Og jeg skal passe på å sende dem et forståelsesfullt og ondskapsfullt glis for å vise at jeg forstår. For er det noe jeg forstår meg på, så er det kleine situasjoner.