Som liten lærte vi at bussjåfører raskt kunne kjennetegnes og kategoriseres som menn med godt humør. Heldigvis/dessverre har tidene forandret seg, og evolusjonen har ført til at rasen bussjåfører har utviklet seg forskjellig i forskjellige byer.

I Bergen er bussjåførene så opptatt av å holde ruten, at de ikke har tid til å stoppe for å slippe av passasjerene. “Beklager folkens, men jeg rekker ikke å kjøre innom Eidsvågneset for å sette dere av. Jeg skal være i sentrum om fem minutter, så da kjører jeg strake veien til byn. Fornøyde kunder er viktig for oss!”

Bussjåfører er også mennesker, er det sikkert noen som sier. I London sier de det nok ikke. Jeg har en mistanke om at sjåførene på første dag på jobb (etter årevis med øvelseskjøring), får utdelt en CD med soundtracket fra Top Gun, som de hører på mens de kjører. På lunsjrommet henger det bilder av Chuck Norris og Han Solo. Jagerpiloter er ingenting mot denne rasen bussjåfører, berg-og-dalbaner blekner i sammenligning. The Knight Bus i Harry Potter er nok inspirert av de ekte Londonbussene. Bare tonet litt ned, for at de yngste barna ikke skal bli redd. Det som gjør denne rasen bussjåfører dritkule, er at de aldri krasjer. Det er vel slikt som skiller dyktighet fra galskap.

I Oslo derimot, finner vi bussjåførene med sjarme. For noen dager siden hadde jeg jobbet sent, og kom til skade for å sovne på bussen. Jeg våknet opp rett før endestoppet i halv firetiden, og begynte furtent å traske hjemover. Etter ti minutter merket jeg en buss bak meg, og jeg spurtet til nærmeste busstopp. Det var først da jeg oppdaget at bussen ikke var i rute. Utrolig nok stoppet bussen og ba meg om å hoppe på. “Og hvor skal du da?” spurte mannen med godt humør. Ikke bare fikk jeg haike med en 20 meter lang leddbuss, han kjørte meg like gjerne til døren.

Bussjåfører er altså så mangt. Den eneste globale fellesnevneren jeg kan komme på, er at de alle intenst og dypt må hate unger som gauler “En bussjåfør, en bussjåfør, det er en mann med godt humør!”