Jeg elsker salg. Det er ikke varen jeg elsker – det er det faktum at jeg har skaffet meg noe billig, mens andre har betalt mer. Jeg er med andre ord smart og genial. Man kan ikke annet enn å elske å være både smart og genial.

Men jeg er kanskje ikke så smart som jeg skulle like, for jeg blir sugd mot salg med samme kraft som en heliumballong blir sugd mot himmelen på 17. mai. Det er en ærefull kvalitet å kun kjøpe det man faktisk trenger, denne kvaliteten eier jeg ikke. En gang tok jeg med meg 200 assorterte bursdagskort fra Rema 1000, kun fordi de var gratis. Etter to år dumpet jeg halvparten, resten ligger fortsatt ubrukt i en skuff. Nja, jeg tror jeg brukte ett av dem som skriveunderlag en gang. 

Jeg ler høyt når jeg sparer 70 kr på togbilletten ved å velge bisarre miniprisbilletter. Jeg ler ikke like høyt når jeg står på stasjonen klokken fire om natten og venter på toget – spisende på en kebab til 60 kr siden jeg ikke rakk å spise frokost.

Jeg innså at jeg har et problem da jeg vurderte å få meg brystpiercing, fordi en håndskrevet lyktestolpeposter fortalte at jeg nå kunne spare 350 kr.

Men det som virkelig fikk meg til å innse at pris faktisk henger sammen med kvalitet, var en tur til frisøren for et par uker siden…
“Vi har en nyansatt under opplæring. 50% rabatt på klipp”, sto det på døren. Hadde dette vært en kinofilm hadde publikum i dette øyeblikk hylt med hendene foran øynene og ropt “Neeei, ikke gå inn der!”.

13.00 – Lærling: “Eeeeeeeeehm hei?” Meg: “Hei! Eeehm, skal jeg sette meg kanskje?” Lærlig: “Åh, ja det skal du ja!”

13.05 – Etter å ha blitt flyttet frem og tilbake på forskjellige stoler fikk jeg forklart at jeg skulle enkelt ha stusset og klippet opp håret mitt. Han gjør håret klart for klipp.

13.10 – Mentor kommer bort: “Du må vaske håret først”

13.13 – Lærling: “bruker du frisørshampo? Jeg: “Nei, jeg er en fattig student.” Lærling: “Du burde bruke frisørshampo, det er mye bedre”. Jeg: “Nei takk”

13.20 – Håret vasket, lærlig begynner å se nervøs ut.

13.30 – Mentor: “Hvorfor i all verden har du delt håret opp sånn? Hvem har lært deg det?” “Lærlig: “Ingen har lært meg det, jeg bare gjør det sånn” Mentor: “SÅ IKKE GJØR DET!”

13.35 – Lærlig gir meg blader å lese i, forsikrer meg om at han fint klarer å

klippe meg mens jeg leser. Spør om jeg er helt sikker angående frisørshampoen. Det er jeg.

13.50 – Jeg tør ikke lese mer, prioriterer en ben klipp. Allerede nå føles det som at vi er to barn som har fått lov til å leke i mammas frisørsalong. Det er vel feil følelse å sitte med…

14.00 – Lærling gjør et forsøk på å klippe håret mitt opp. Han tar tak i halvparten av håret mitt, drar det rett opp, opp klipper bort en halv cm på en av lokkene. Puster lettet ut: “Der var det jo ikke så mye å ta”. Gjør det samme på andre siden.  Jeg vurderer å si at han bruker feil teknikk, men prøver heller å møte blikket til mentoren. Hun er opptatt med en annen kunde, jeg renner over av sjalusi.

14.15 – Jeg sitter stille, har fått en kaffe. Han står bak meg, tar litt nervøst gjennom håret mitt. Slik har han stått i et kvarter. Jeg vet ikke helt hva vi venter på. Han spør meg hvilken mascara jeg bruker. Gjør et nytt forsøk på å selge frisørshampo.

14.20 – Han gjør et forsøk på luggen min. Mentoren viser teknikken han skal bruke, men han mener visst at hans egen teknikk er bedre. Jeg stopper ham i panikk og sier at luggen egentlig er grei som den er.

14.25 – Jeg er så frustrert at jeg ikke klarer å smile medfølende når lærlingen mister saksen i gulvet for tredje gang. Sitter og tenker ut hvordan jeg på en pen måte kan kreve å ikke betale.

14.30 – Mentor kommer bort og retter alle feilene lærlingen har gjort. I praksis vil det si å klippe hele håret mitt på nytt på fem minutter. Jeg smiler takknemlig, gidder ikke lenger å klage.

14.35 – Føning.

14.40 – Mer føning. “Se hvor fint håret blir med frisørshampo!”

14.45 – Det er tydelig at det er føning denne fyren er trygg på.

14.50 – Han spør om jeg vil ha noe i håret. Jeg sier jatakk. Han ser på meg en stund: “Hva vil du ha i da?” Jeg smiler falsk – jeg sverger, jeg prøvde å smile oppriktig: “Det vet vel du bedre enn meg?”

14.55 – Han har dusjet hele håret mitt i en blanding av tørrshampo og hårspray. Han gjør et siste desperat forsøk med frisørshampoen.

15.00 – Jeg betaler, går og kommer aldri igjen.