Å være naken kan oppleves på mange forskjellige måter. Hjemme, alene, i dusjen, er det få som blir flau av sin egen kropp. I dusjen på treningssenteret tar man seg kanskje i å stå med ansiktet mot veggen, selv om det fører til varmt vann og shampo i øynene. På ungdomsskolen valgte mange å dusje i bikini. Eller å ikke dusje. (Man tapte uansett. Guttene i klassen fikk servert to lister – en med jentene som ikke dusjet, og en med jentene med stygg kropp. Gyldne tider sa du?)

Jeg har aldri visst hva nakenhet er for meg, hva jeg synes om å være naken blant andre mennesker. Dette, kombinert med en liste med utfordringer jeg må gjøre iløpet av året, førte til at jeg svarte på en plakat som søkte aktmodeller. Ja, og så var jeg fattig på det tidspunktet. Penger må til om man skal kle seg naken.

Det gikk et halvt år fra jeg så plakaten, til jeg gikk inn i et stort og åpent klasserom med en halvsirkel av staffelier. Jeg ønsket plutselig å være en av dem gjemt bak et staffeli. Da kunne jeg ha fnist rått med noen venninner kvelden før, spent på hva som ventet meg. En kjekk gutt? Middelaldrende mann? Pensjonist uten bluferdighet? Men her var jeg, alene, den de alle hadde ventet på, når som helst naken.

Jeg fikk ikke mitt eget omkledningsrom (hva hadde jeg å skjule uansett?), men måtte kle av meg i et hjørne av klasserommet. Å ta av seg jakke og genser hadde jeg kontroll på, jeg har da tatt av meg genseren selvsikkert foran fremmede før. Men etter det. Hva er det neste man skal kle av seg? Jeg nølte, følte alles blikk på meg. Kom på at jeg fortsatt hadde sokkene på, og sukket lettet. Å være barbent har jeg ingen problemer med.

Det hardeste øyeblikket kom da jeg sto i et hjørne av et åpent klasserom, med tjue fremmede studenter og en ivrig lærer, kun iført truse og BH. Det merkelige med situasjonen var ikke at jeg var flau eller at jeg følte meg lettkledd – selvfølgelig var de følelsene til stede også – men aller sterkest var redselen for å gjøre noe feil. Da jeg til slutt var naken og snudde meg mot podiet jeg skulle stå på var det én tanke som surret frenetisk i hodet mitt: “Aktmodell er helt naken, sant?” Tenk om jeg hadde misforstått, at dagens aktmodeller kan ha truse på seg. Jeg ventet på latter som aldri kom. Jeg pustet, slappet av så mye man kan slappe av kliss naken foran førti øyne.

Dette er det jeg husker best fra de fem timene jeg poserte, tok pauser, og poserte mer:
– Vifteovnen gjorde linsene mine tørre, så jeg måtte blunke og blunke som en idiot
– Etter 20 minutter i den samme posisjonen, sovnet foten jeg lente meg på. Da jeg fikk pause nesten ramlet jeg ned fra podiet
– På et tidspunkt fikk jeg øyekontakt med et av barna i barnehagen utenfor
– Ringesignalet som betydde at jeg fikk pause, var den samme ringetonen jeg brukte som vekkerklokke før. Jeg måtte til slutt skifte den fordi jeg hatet melodien så sterkt. Nå er det den vakreste melodi på denne jord

Ja, jeg får belønning i form av en timelønn jeg tidligere bare har drømt om, og et kryss på listen over utfordringer jeg har gjort i år. Men det at jeg kom meg gjennom dagen imponerte meg selv mer enn jeg hadde trodd jeg kunne imponere meg selv. På slutten av dagen ble jeg spurt om jeg ville ta flere vakter i høst – men jeg tror jeg har imponert meg selv nok for denne gang.