Jeg ble spurt om hva som har vært mitt livs største øyeblikk. Det var et spørsmål, men ble raskt en utfordring. For ettersom jeg verken har giftet meg eller fått mitt første barn, er alle standardsvarene utilgjengelige. Fine øyeblikk, spesielle øyeblikk, jada, de kan jeg ramse opp. Men å velge ett øyeblikk som er bedre enn alle de andre øyeblikkene – som får øyeblikket da jeg tok lappen til å krympe inn og skamme seg – det er ikke lett det.

Appelsin er yndlingsfrukten min. Rød er den fineste fargen. Jeg kan med sikkerhet si at Morgan Freeman er kulere enn Harrison Ford. Men la oss si at et typisk “livs største øyeblikk” varer i ett minutt. Jeg har da over 12 millioner øyeblikk å velge mellom. La meg først sløse bort et minutt på å stresse over at jeg sløser bort potensielle største øyeblikk for hvert minutt jeg ikke gjør noe stort.

Jeg har intervjuet Karpe Diem. Det var stort, men ikke størst. Rafte ned et farlig stryk eller styre et seilfly? Nja, ikke stort nok. Følelsen av å kjøre bil alene første gang er høyt oppe på listen. 30. plass kanskje? Jeg vant en sportsdrillkonkurranse for mange, mange år siden. Det var i parklassen, så vi var to stykker der på toppen av pallen. Jeg var lykkelig for at vi var to, for hadde jeg stått der alene hadde jeg nok besvimt, uten noen til å ta imot meg. Men det gjorde også øyeblikket større å dele det med noen. Jeg er altså på vei til et svar: de virkelig store øyeblikkene må deles med andre. Derfor kan jeg stryke mange øyeblikk av listen. Gode karakterer, sommeren jeg jobbet på Tranøy, øyeblikket i går da jeg presset meg inn i en shorts jeg trodde kom til å være for liten…

Leirer og festivaler? Tampen brenner, klisjeene står i kø. Jo, jeg kan med sikkerhet si at mine største øyeblikk har skjedd i sammenheng med sandaler, telt og mange tusen andre rundt meg. Jeg hadde et slikt øyeblikk på en konsert i fjor sommer. Artisten ba oss om å løfte hverandre opp på skuldrene, slik at det ble en ny folkemengde oppå den opprinnelige. Jeg havnet i det øvre laget. Jeg var midt i (og oppå) et hav av mennesker – venner og fremmede – solen stekte, og artisten løp rundt på scenen barbent. Nei, det var faktisk ikke rekruttering til en kult. Men øyeblikket manglet noe, det siste som må til for å trekke øyeblikket opp fra “et av de” til “det” beste øyeblikket.

Å synge leirsangen for siste gang etter en ukes speiderleir. Det er mitt største øyeblikk. Det har skjedd mange ganger, og alle øyeblikkene har vært like og ulike på samme tid. Du og alle rundt deg har den samme tanken. “Når denne sanger er over, da er også leiren over”. En gang sang vi sangen fra start til slutt fire ganger. Etterpå ble alle stående på stedet. Jeg skal ikke beskrive leirfølelsen, for den følelsen kan ikke bli beskrevet. Men det jeg kan si, det er at det er summen av felles opplevelser, samholdet, fellesskapet, og en distinkt følelse av at man er med på noe stort, som skaper det store øyeblikket. For mange det største øyeblikket. Så kanskje mange Bieberfanatikere i kveld skal oppleve sitt største øyeblikk. Hvem er vi til å le av det? Det er kort mellom de fine øyeblikkene, de spesielle øyeblikkene. Men det er langt mellom de aller største øyeblikkene. Ihvertfall for dem som verken er gift eller har fått sitt første barn.