Jeg har flere ganger følt et behov for å skrive her igjen. Aldri har behovet vært sterkere enn da jeg hadde vært på festival med masse voksne folk (stikkord: 40 åringer med sekk + Morten Harket = julebordtilstand). Den gangen skrek jeg litt, gråt noen tårer og kom meg gjennom det uten å ty til tastaturet. Men nå er glasset fullt, vannet rent over, dråpene sølt. Om vannet er et symbol for følelsene mine, that is. Jeg har nemlig opplevd ballkjoleshopping og vil aldri bli den samme igjen.

“…alle vet at det ikke kan være to nesten like kjoler på et ball…”

– Men pappa! Du skjønner jo ingenting, det er kjempebillig. Nei, selvfølgelig SKAL jeg ha den.

 Stemmen hennes var bestemt og uten et spor av tvil mens hun snakket i telefonen. For hvilket annet alternativ er det enn å bruke et par tusen på en kreasjon av tyll og paljetter? Rettelse: …å la mamma og pappa bruke et par tusen på en kreasjon av tyll og paljetter. Man skal bare på tiendeklasseball én gang. Hun var jente nummer fem, og hun fikk det selvfølgelig som hun ville.

Jeg sto omringet i en kjolebutikk, hadde tydelig kommet hit midt i rushet. Rundt meg sto åtte tenåringer kledd i hver sin pastellfargede ballkjole bestående av tyll og paljetter. De så ut som en samling Disneyprinsesser, klare for å møte Prince Charming. Med et unntak: Alle var sure og stresset. For to av jentene likte samme kjole, og en tredje var ikke fornøyd med å ha falt for en lilla kjole. Hun hadde nemlig ikke sett for seg at hun skulle ha lilla kjole.

“…det føltes en smule ekstravagant å bruke over to tusen kroner på en kjole…”

Jente nummer fire fikk beskjed om at en jente i klassen hennes hadde allerede kjøpt kjolen hun hadde på seg i en annen farge. Og alle vet at det ikke kan være to nesten like kjoler på et ball. På et tidspunkt overhørte jeg en helt seriøs samtale mellom mor og jente nummer fire om hvor nære venner hun og jenten i klassen var. De kom frem til at de ikke var så nære venner, og at de derfor nok ikke trengte å være sammen på ballet (sitat mor: “Det er ikke som at dere kommer til å dele limo liksom”). Så da fikk jenten kjolen hun aller helst ville ha. Med trykk på fikk.

Tre tre siste jentene prøvde kjole etter kjole, og kastet de Ubrukelige fra seg på gulvet. Til de ansattes skrekk og frustrasjon.

Jeg var der også for å kjøpe ballkjole. Mens jeg ble snøret opp av en ansatt sa hun med et sukk hvor synd det er at man kun bruker kjolen én gang. – EN GANG? utbrøt jeg instinktivt, aldri livet om jeg hadde investert i en slik tylldott for kun én kveld. Vi har heldigvis galla på Studentersamfundet hvert semester.

Jeg skal ikke lyge, jeg fniste som en seksåring der jeg løp rundt i Disneyprinsessekjolen min. Innsnøret i livet, underskjørt som fikk kjolen til å vaie som en klokke. Men jeg er 24, og lommeboken min heter ikke pappa, så det føltes en smule ekstravagant å bruke over to tusen kroner på en kjole. Så jeg gikk hjem og satte meg i tenkeboksen. Mens jeg satt der tok jeg meg også tid til å prøve kjolene jeg allerede har. Jeg har nemlig fire. Fire kjoler som er kvalifiserte for et ball. Greit nok, totalsummen for dem ligger på under to tusen kroner, ettersom jeg elsker Fretex. Men det er fire kjoler som er kvalifiserte for et ball. Fornuften har i dette tilfellet gitt prinsessen i meg et spark, så det blir nok enda et ball med den svarte stroppløse. Selv om den verken har tyll eller paljetter.

Så kan heller de åtte Disneyprinsessene grue seg til ballet sitt, hvor de må lide seg gjennom en hel kveld med å smile til jenter med like fine kjoler som dem selv. Også de sponset av mamma og pappa.

Nordstrand altså.