Dette er et innlegg om julen. “Julen? Nå? Det er jo nesten sommer!” tenker du sikkert. Da har jeg satt riktig stemning. For jul og sommer kan faktisk inntreffe på samme tid. Sist jul var en dobbel begivenhet for meg. Det var jul, og det var da jeg så kenguruer for første gang. Som en ekstra bonus var det også da jeg møtte store deler av kjærestens familie for første gang. Og la meg ose av min kunnskap: 25 timer på fly, jetlag, og fremmed kultur spiller ikke til ens fordel når man skal imponere svigerfamilien.

La meg utdype.

1) Det var jul. Jeg elsker jul. Jeg elsker snø, mørke, tre nøtter til askepott og to uker i strekk med familien. Jeg elsker det altfor store juletreet familien min hogger i skogen før vi drikker kaffe rundt bålet. Jeg begynner å drømme om pinnekjøtt en gang i september, og glemmer hvert år å øve på julesangene i forkant av juletregåingen. Å dra til Australia var drømmen, men at det var jul la en liten demper på gleden. Noe som kom til syne litt for ofte. Jeg nevner i fleng en episode hvor jeg lå på gjesterommet og sutret over at jeg savnet mamma og pappa. Ai.

“En kveld sovnet jeg nesten på en restaurant. Før hovedretten var servert.”

2) Når jeg er nervøs har jeg en tendens til å oppføre meg slik jeg tror de er jeg med vil like. Jeg må ha hatt et anfall av intens nervøsitet da jeg møtte onkelen og tanten for første gang, for før jeg visste ordet av det var jeg ute og jogget i en park. Det var varmt, fælt og slitsomt, men da jeg var tilbake i huset smilte jeg og sa at det var fantastisk deilig.

3) Familien var fantastisk snill og tok oss ofte med ut på frokost, lunsj og middag. Jatlaget gjorde at jeg aldri var sulten og alltid trøtt. En kveld sovnet jeg nesten på en restaurant. Før hovedretten var servert.

“Det var først senere jeg skjønte at de intense blikkene jeg fikk i retur hadde en mening.”

4) Frustrasjon av at kjæresten min kommer fra innigranskauen langt borte, familiesavn (det var jul) og nevnte jetlag gjorde at jeg brøt ut i spontangråt på de merkeligste tider. Takk gud for at det var solbrillesesong.

“…nå har jeg lært at Østlandet ikke er så langt fra Bergen allikevel. “

5) Jeg trodde ikke nissen fortsatt var en greie. Da jeg fikk en gave fra “santa”, ble jeg skikkelig stresset for å ikke kunne takke den riktige personen. Jeg satt der bare som et spørsmålstegn og gjentok flere ganger “but WHO has given me the gift from “santa”?!” Det var først senere jeg skjønte at de intense blikkene jeg fikk i retur hadde en mening. Nissen er visst fortsatt en greie for lillebroren.

6) Jeg er fra Bergen. Jeg sliter med å få østlendinger til å forstå min krasse ironiske humor, og tråkker ofte i salaten av at de ikke skjønner at jeg tuller. Nå har jeg lært at Østlandet ikke er så langt fra Bergen allikevel.

Heldigvis får jeg en ny sjanse til å vise frem min noenlunde stabile personlighet. Om en måned flytter jeg til Sydney for å søke lykken. Da får de se meg blakk og arbeidsløs, og jeg kommer til å snylte på både kjøleskap og seng. Men det er ihvertfall ikke jul, for den skal jeg feire i Norge neste gang.