Hi, how are you.

Jeg har et merkelig problem når jeg er på fjelltur. Jeg er nemlig ikke komfortabel med situasjonen som oppstår når man passerer fremmede. Skal man gå for et hyggelig smil eller et jovialt hei? Ett av disse to finner sted i 90% av tilfellene:
1) Person A sier joivalt hei (gjerne med et jovialt lite nikk). Person B stirrer rett frem uten å si noe.
2) Person A gjør seg klar til kun et hyggelig smil men får et jovialt hei akkurat idet Person B passerer. Lyden som halvveis kommer ut av munnen til Person A kan minne om en blanding av “hei”, “hallo” og “god dag”.

Jeg trenger vel ikke å presisere hvem som er Person A i disse scenarioene.

“Jeg klarer rett og slett ikke å presse ut setningen uten at den ender i en grøt av mumlig et sted mellom “fine” og “how”.”

Heldigvis har ikke dette vært en stor utfordring, ettersom jeg ikke har gått på fjelltur hver dag. Men nå. Nå bor jeg i høflighetens land. The Land Of Hi, How Are You. Nå er Hi, how are you hverdagen min. Ti til tjue ganger om dagen må jeg gjennom testen, og jeg stryker gang etter gang.

Det begynte da jeg besøkte Australia i julen. I løpet av ferien fikk jeg testet min “I’m fine thanks, how are you?”. Det var en test jeg strøk på. Jeg klarer rett og slett ikke å presse ut setningen uten at den ender i en grøt av mumlig et sted mellom “fine” og “how”. Alle sier at dette er et tullete problem å ha, og at jeg er den eneste i verden som tenker over dette. Til det kan jeg svare at moren min garantert hadde hatt det samme problemet (hun deler min fjellturproblematikk). Så det så.

“Innøvd og overentusiastisk hadde nok vært å foretrekke fremfor “Im finethnkshowryyyyyyyyyy.””

Grunnen til at jeg ikke fikser å være avslappet rundt denne høfligheten, et at det oftest ikke føles som et oppriktig spørsmål, og jeg vil derfor ikke høres for entusiastisk ut når jeg svarer. I New York ble frasen gjerne sagt av en uoppmerksom butikkansatt som stirret på varene uten å møte blikket mitt gjennom hele transaksjonen. Utfordringen for en plink pike fra Norge var derfor å svare så nonchalant at svaret ikke hørtes innøvd og overentusiastisk ut. Men innøvd og overentusiastisk hadde nok vært å foretrekke fremfor “Im finethnkshowryyyyyyyyyy.”

Noen ganger går jeg for å være proaktiv, og stiller spørsmålet før noen andre rekker å åpne munnen. Denne løsningen har også gått så som så. En gang ropte jeg “Hi, how are you” på vei inn i butikken.

“Du presser frem at det går fint, mens du sakte rygger ut av butikken.”

“Hi, how are you” er er kulturelt fenomen. Dette enkle spørsmålet tolkes forskjelling i forskjellige land. Grunnen til at jeg oppfører meg som en laks på land, er at det er nettopp det jeg er. Jeg er en nordmann i Australia.

Norge: 
En butikkansatt spør hvordan det går med deg. Du fryser til, lurer på om det ser ut som at du har grått. Eller kanskje du kjenner vedkommende, men har glemt henne. Tankene raser, og du innser at du har stått stille i flere sekunder uten å svare. Du presser frem at det går fint, mens du sakte rygger ut av butikken.

USA:
Å spørre er en obligatorisk frase, men nonchelant tonefall er alfa omega. Det holder å gjenta spørsmålet, hold det kort. Ved svar: bruk nøytrale ord som ikke sier noe om faktisk sinnstilstand. Unngå både overdrevent positive svar (“I’m amazingly wonderful, thank you!”) og ærlige svar på en dårlig dag (“since you asked, I’m doing quite bad. My cat just died, and my husband left me for my brother”)

Australia: 
Dette er et jovialt folkeslag. Ryktene sier at man kan svare så oppriktig (også negativt) man vil, og ha en påfølgende samtale om temaet. Dette er en teori jeg ikke har testet ut, og håper ingen noensinne tester den ut på meg. Jeg leste i en Jo Nesbø bok at man er forventet å svare så overdrevent positivt man bare klarer. Dette er en løsning jeg liker. Kjæresten min insisterer på at Nesbø ikke vet hva han snakker om, men jeg velger å stole på den verdenskjente forfatteren fremfor lokalbefolkningen. Så endelig har jeg funnet løsningen min.

Neste gang jeg blir stilt spørsmålet, skal jeg tolke det som en utfordring. Svaret mitt skal være så strålende positivt at Person B blir satt ut. Så nå skal jeg sette meg ned med synonymordboken og lage en liste over fraser som ikke er hørt før. No more “Im finethnkshowryyyyyyyyyy”. Fra nå av er det “I’m splendidly cheerful, thank you, how wonderful is your life today?”

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s