Skummelt, spennende, frustrerende, litt mindre frustrerende. Om å flytte til en ny by.

Alle som har flyttet til en ny by har kjent på de mange følelsene som oppstår når hjernen ikke klarer å bestemme seg for om denne nye opplevelsen er mest spennende eller mest skremmende. Man er like sårbar som på første skoledag, men nå forventes det at man er voksen nok til å ikke løpe grinende til mamma.

“Du ser opp på stjernene for å bli beroliget av noe kjent, men til og med stjernene er nye og fremmede.”

La meg forklare med utgangspunkt i Sydney, delt inn i forskjellige stadier. Disse stadiene er i utgangspunktet kronologisk, men vil etter hvert opptre i en smørje av jojo-følelser.

  1. Foto: Wang-Hsin Pei
    Foto: Wang-Hsin Pei

    Det store skumle: Det første du merker når du har flyttet til et nytt sted er at alt er annerledes. Noe som er logisk nok, ettersom det nettopp er et nytt sted. Bygningene er større og annerles, leiligheten er ikke leiligheten du er vant til, språket er ikke norsk (men takk og lov for at jeg ikke flyttet til Kina). Alle kjører på feil side av veien, og trafikkreglene må læres på nytt. Du ser opp på stjernene for å bli beroliget av noe kjent, men til og med stjernene er nye og fremmede.  Øynene snurrer rundt i hodet som i en tegneserie, og hjernen skriker “abort, abort”. Alt er så annerledes.

  2. Det store spennende: Plutselig en dag innser du at du vil ut og utforske byen. Denne fasen inntrer ofte like etter at jetlaget har lagt seg, og våkenhet ikke lenger kun er en plikt. Nysgjerrigheten har våknet. Du kan gå i timesvis mens du mentalt kartlegger byens parker og smug. Målet er å erobre byen og dens kultur. Du ler hjertelig av turister som har gått seg vill, mens du hjelpsomt peker ut riktig kurs. Nåja, om det er 100% riktig retning er ikke så viktig, du ble tatt for en lokal og måtte jo spille rollen ut! Alt i byen facinerer deg på dette stadiet, og du er overbegeisret over at det er palmer på hvert gatehjørne. Alt er så annerledes!

    “Hva er greien med at alle fnyser av kokte poteter?”

  3. Det lille frustrerende: Du begynner etter hvert å irritere deg over at ingen serverer filterkaffe. Alle drikker flat white, men flat white er ikke Friele Frokostkaffe. Og hva er greien med at alle fnyser av kokte poteter? Du savner de merkeligste ting, som NRK-nyhetenes kjenningsmelodi eller å lese Aftenposten på toget hver lørdag. Du gjør snart opprør mot AM og PM; hvor vanskelig er det å skille mellom morgen og kveld på en lettvint måte? Ingen forstår deg heller når du sier at klokken er “ten past half past five”, men du sier det likevel i ren protest mot samfunnet. Du bruker tre ganger så lang tid i matbutikken, siden du ikke kjenner igjen noen av produsentene. Ost blir kjøpt på måfå.

    “Du spiser curry og nuddelsuppe til middag, og prøver å ikke tenke på pappas pannekaker.”

  4. Det lille ikke-fullt-så-frustrerende: Etter hvert begynner også de små tingene å gi mening. Eller kanskje skjer en stille, ubevisst resignering. Du tilpasser deg samfunnets levemåte, og uten å merke det svarer du at klokken er “twenty to five”. Du drikker americano til frokost uten å klage (så ofte). Selv om du fortsatt ikke har skjønt resirkuleringsmåten gjør du ditt beste. “Papp, flasker og glass i samme bosspann? Sure thing.” Du spiser curry og nuddelsuppe til middag, og prøver å ikke tenke på pappas pannekaker. Du lærer deg hvilken ost som er best.

    “Det finnes alltid en butikk som importerer brunost. “

  5. Den lokale kafeen har tatt til fornuft.
    Den lokale kaféen er mitt nye hjem.

    Du innser at det finnes en balansegang. Jo mer kjent du blir med kulturen, jo mer komfortabel blir du med å komme med din egen vri og dine egne tradisjoner. Selv om den nye kulturen tilber take-out-mat, kan du arrangere dine faste søndagspannekakemiddager. Det finnes alltid en butikk som importerer brunost. Leiligheten har lov til å være rotete og full av ting og tang, slik vi elsker å ha det i Norge (Gjør vi ikke? Er det bare meg, sier du?). Maria Mena passer perfekt som soundtrack til en søndagstur (i parken, riktignok). Hjernen skjønner hva som foregår, og det som var så annerledes begynner å føles naturlig.

Først når du finner din egen vri på kulturen, din måte å leve på, vil et nytt sted føles som hjemme. Og så, ut av det blå, føles byen skummel og fremmed igjen. Og etter det vennlig. Og etter det irriterende. Og etter det kjedelig. Og etter det… som hverdag.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s