Bonnie – hunden som vant

Jeg liker ikke hunder. Jeg liker ikke dyr generelt. Ikke at jeg vil dem noe vondt, jeg bare forstår meg ikke på den varme fuzzy følelsen folk snakker om når de ser et bilde av en panda som blir matet. Å ha en valp på fanget gjør meg dels ukonfortabel og dels kjeder jeg meg. Dette er ingen hemmelighet, men noe jeg unngår å fortelle nye bekjentskap om jeg ikke får et direkte spørsmål om temaet. I dette kattebildedelene samfunnet vi lever i er det nemlig ikke sosialt akseptert å ikke elske dyr. Mitt forsvar har alltid vært at jeg elsker barn, så jeg er i det minste ikke kald innvendig. Dette ser ut til å gjøre folk mer avslappet rundt temaet. Nevnte jeg at det ikke er sosialt akseptert å ikke like dyr?

Men nå har jeg et nytt svar til mitt forsvar. At jeg elsker barn. Og Bonnie.

“På gaten gjør Bonnie gatekunster for fremmede, i håp om at de skal gi henne kjærlighet og oppmerksomhet.”

Bonnie vurderer om hun skal løpe etter pinnen.
Bonnie vurderer om hun skal løpe etter pinnen.

Bonnie er en hund. Men hun er ikke som andre hunder. Hun bjeffer ganske sjelden, og mesteparten av dagen ligger hun i solen og sover. Selv om energinivået som regel ligger rundt 0, er gjennomsnittet noe høyere. Et barn som går forbi utenfor er nok til å trigge Bonnies menneskeglede, og hun kan gå fra 0 (“sover hun?”) til 100 (“WOW, hva skjedde nettopp, vi har en hund som hopper fra bord til bord i stuen!”) på et halvt sekund. Om hun er mer eller mindre intelligent enn andre hunder skal jeg ikke legge meg opp i, men i parken kommer hun alltid tilbake med en annen pinne enn den som ble kastet.

Alt Bonnie vil er å vinne folks kjærlighet (av kjærlighet kommer det kløing og oppmerksomhet). Denne konstante kampen om alles kjærlighet pleide å irritere meg. På gaten gjør Bonnie gatekunster for fremmede, i håp om at de skal gi henne kjærlighet og oppmerksomhet. “Ikke vis deg sånn frem”, pleide jeg å si til henne.

Bonnie har sneket seg til oppmerksomhet.
Bonnie har sneket seg til oppmerksomhet.

Bonnie elsker oppmerksomhet. Hun tror alt handler om henne. Hun er bortskjermt, og forventer å være rommets midtpunkt til enhver tid. Noe hun er, fordi alle elsker Bonnie.

“Jeg trøstet meg med at jeg i det minste ikke slikket Andrews legger for å få oppmerksomhet.”

Forholdet vårt startet med irritasjon (fordi hun er en hund), men gikk raskt over i respekt (fordi hun er en dame). Vi var i konstrant krig om Andrews oppmerksomhet, og Bonnie vant gang etter gang. “Kom tilbake når du kan krølle deg opp på fanget mitt som en varm kosebamse” var Andrews forsvar av hans foretrukne valg. Jeg respekterte Bonnie, som damen som hadde vunnet over meg. Ikke at jeg gav opp, men jeg visste at jeg aldri kunne være en varm hårete kosebamse. Jeg trøstet meg med at jeg i det minste ikke slikket Andrews legger for å få oppmerksomhet. Det var en mager trøst.

En dag begynte jeg å snakke til Bonnie. Jeg sa ingenting spesielt, jeg tror jeg ba henne høflig om å flytte på seg. Hun ignorerte spørsmålet mitt, og rullet heller over i påvente av å bli klødd på magen. Det ble ingen kløing, og jeg sukket oppgitt. For å få henne til å flytte på seg måtte jeg dytte jeg henne til siden mens hun fortsatt lå på ryggen (i påvente av nevnte kløing). Hun fortakk ikke en mine underveis, og jeg sukket nok en gang oppgitt.

“Hun gav aldri opp kampen om min kjærlighet, men i det miste fikk hun min likegyldighet.”

Bonnie er glad i Andrews pute.
Bonnie er glad i Andrews pute.

Etter hvert lot jeg henne sove på Andrews pute når jeg var alene. Jeg ba henne ikke om å komme inn i rommet, men jeg ba henne heller ikke om å gå. Jeg fortsatte vanen min med å fortelle henne, med en rolig og uengasjert stemme, hvor lite jeg brydde meg om henne. “Åh, Bonnie”, kunne jeg si, “du ligger bare her hele dagen”. Eller “greit, bare ligg der du. Men ikke tro at jeg kommer til å gi deg oppmerksomhet”. Jeg tror hun var tilfreds med denne ordningen. Hun gav aldri opp kampen om min kjærlighet, men i det miste fikk hun min likegyldighet. Jeg fortalte verden at vi ikke var venner, men i hemmelighet innrømmet jeg til Bonnie at hadde et vennskap, dog fullstendig platonisk.

Men nå kommer det. Innrømmelsen.

Bonnie er en liten klump av en nydelig kosebamse. Hun hopper rundt med så mye glede at jeg tror hun ikke eier en bekymring i verden. Alt hun vil ha er litt kjærlighet. Og oppmerksomhet. I dag ble jeg helten hennes da jeg gav henne middag. Hun hoppet fra stol til stol, frem og tilbake og var verdens lykkeligste. Fordi jeg gav henne tørrfôr. Til hennes faste tid. Så ja, vi er venner. Rent platonisk, for jeg får fortsatt ingen glede av å klappe henne. Men å se henne lykkelig, det gjør meg varm og fuzzy innvendig. Bonnie er nemlig hunden som vant hjertet mitt.

Men la det være klart: Dette betyr ikke at jeg nå ønsker å få tilsendt bilder av søte kattunger og pandaer som mates.

Andrews treningsøkter blir som oftest oppfattet som et ønske om kos.
Andrews treningsøkter blir ofte oppfattet som et ønske om kos.
Advertisements

One thought on “Bonnie – hunden som vant

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s