En venninne spurte meg om råd. Hun sitter fast i en jobb hun ikke er fornøyd med, hvor hun ikke blir behandlet godt og ikke får utfordrende arbeidsoppgaver. Ja, og ikke får hun lønn heller. Dette er en såkalt “moderne” vei inn i arbeidsmarkedet. En mulighet til å få noe bedre snart. Så da er vi opplært til å kjempe gjennom de tunge dagene. Popkulturen har lært oss at vi er “fighters, not quiters”, og inspirasjonsbilder på internett forteller oss at det er i motbakke det går oppover.

Så hvilket råd gav jeg venninnen min?
“Slutt.”
Å mestre slutting er den beste egenskapen man kan ha.

Første gang jeg sluttet var jeg seksten år. Jeg marsjerte inn på et kontor på skolen før en russisktime og sa at jeg simelthen ikke kom til å fortsette med faget. Å slappe av i kantinen de neste timene mens resten av klassen satt to etasjer over meg og lærte om kasus, var den beste følelsen jeg noensinne har hatt. Lette skuldre, byrde borte etc. Russisken hadde tatt fra meg det meste av energien min den høsten, men det hadde aldri gått opp for meg at det var et alternativ å slutte. Jeg tok russisk som et ekstra fag fordi jeg hadde plass på timeplanen. De ekstra timene med et helt nytt språk slet meg sånn ut at jeg ikke tenkte klart nok til å innse at det alltid er et valg mellom å fortsette eller å slutte.

“Jeg ser foreleseren rett inn i øynene mens jeg dytter stolen på plass og snur meg for å gå mot døren. “

Neste gang jeg sluttet var mitt livs største bad ass moment. Jeg var fem år eldre, og tok ti poeng i sentraleuropeisk historie på Blindern fordi det travle Blindernlivet lokket. Og, selvfølgelig, fordi jeg trengte studielånet. Jeg drakk kaffe på bakerste rad og ble kjent med fantastiske historienerder. Jeg fant den beste lesesalplassen på biblioteket og nileste mellom forelesningene. Jeg jobbet hardere enn noensinne, og alt dette for å lære meg hvilken Habsburgsk konge som giftet seg med prinsessen av Østerrike-Ungarn i 1644. Fire dager før syttende mai strøk jeg på semesteroppgaven fordi jeg hadde “valgt feil vinkling”, og fikk fem dager på meg til å “rette opp i feilen”. Dette ble jeg fortalt foran resten av klassen under et seminar.

(Linn: “hva kan jeg gjøre for å forbedre oppgaven?” Foreleser: “Velg ny problemstilling og skriv en ny oppgave”.)

Bad ass moment:

Jeg reiser meg fra stolen. Tar på meg skinnjakken mens jeg highfiver meg selv i tankene for å gå med skinnjakke akkurat denne dagen. Legger bøkene i vesken. Jeg ser foreleseren rett inn i øynene mens jeg dytter stolen på plass og snur meg for å gå mot døren. “Hvis du går nå kan du ikke ta eksamen”, utbryter foreleseren forvirret. Jeg snur meg mot henne igjen og smiler tydelig påtatt. “OK”. Så er jeg ute av døren og ser meg aldri tilbake. Å betale Lånekassen det stipendet tilbake er verdt hvert sekund jeg fikk tilbake av livet mitt den våren.

Både før og etter dette har jeg sluttet. Jeg har sluttet med både verv og aktiviteter. Jeg har til og med sluttet i jobber. I Sydney kalte sjefen oss ansatte for “the kids” og glemte hvem jeg var fra dag til dag. Behandle meg med respekt og jeg skal gi respekt og lojalitet tilbake. Fortell meg fem ganger for mye at jeg ikke har noe annet valg enn å jobbe tre timer overtid i morgen også, og jeg slutter på dagen.

Jeg har lært meg at følelsen etter å ha tatt den telefonsamtalen eller sendt den eposten hvor du sier takk for deg, er den beste følelsen i verden. Det er følelsen av at hverdagen er fri igjen. At regnskyen som har fulgt deg i månedesvis helt plutselig er blåst bort. Å rydde kalenderen for oppføringene som får deg til å ikke ville stå opp – det er det som gir deg energien til å fylle kalenderen med det du elsker. Det er ved å vite hva du ikke vil gjøre du lærer hva du elsker å gjøre.

Kjemp når du må – men det er ingen skam å slutte.