Jeg har aldri følt meg mindre ensom enn da jeg gikk over Hardangervidden alene.
Jeg hadde lenge hatt et ønske om å gå en lengre tur alene. I starten av oktober pakket jeg telt, kompass og polarbrød i en sekk og tok toget til Ustaoset. Jeg hadde lagd en enkel rute, og planen var å nå hytten på Geilo allerede ettermiddagen neste dag. En enkel tur, med et enkelt mål: Å bevise for meg selv at jeg kunne.
“Jeg sendte beskjeder om nydelig landskap og hvor deilig det var å være alene, og i retur fikk jeg oppdateringer fra åpne kontorlandskap.”
Planen min var å bare være meg, naturen og tankene. Jeg skulle gjerne sagt at jeg fikk en åpenbaring av stillheten, at jeg følte på ensomheten og at jeg mestret isolasjonen. Og joda, det var godt å føle seg som det eneste mennesket i mils omkrets. Men det var ikke derfor jeg ikke følte meg ensom. Jeg hadde nemlig batteri på telefonen gjennom hele turen.
Femten minutter etter at jeg hadde gått av toget på Ustaoset sendte jeg første beskjed til sivilisasjonen. Jeg tok en lang pause ved veiskiltet jeg nettopp hadde delt med verden, jeg måtte jo svare på alle som ønsket meg lykke til. Etterpå brukte jeg noen minutter på å ta bilder av omgivelsene, og rose meg selv for hva jeg snart skulle gjøre.
Å gå opp på fjellet var tungt, men utsikten var desto nydeligere. Dette var to elementer jeg trengte tilbakemeldinger på, så jeg sendte bilder av sliten meg og vakker utsikt hyppigere enn jeg tok hvilepause.
Slik gikk dagen. Jeg sendte beskjeder om nydelig landskap og hvor deilig det var å være alene, og i retur fikk jeg oppdateringer fra åpne kontorlandskap.
Kl 16.27: “Sykt fint her”
Kl 17.05: “Wow, utsikten her er nydelig!”
Kl 18.13: “Jeg er på toppen! sliten med fornøyd.”
Kl 19.30: “Har satt opp teltet. Litt bakke, men det går fint”
Kl 09.10: “ÅHERREGUD, DET HAR SNØDD I NATT!!!”
I løpet av natten hadde det lagt seg et tykt hvitt teppe på bakken som spredte seg så langt jeg kunne se. På grunn av tåken hadde jeg bare 20 meter sikt, men jeg antok at vinteren spredte seg også forbi synsranden. Tankerekken min gikk omtrent som dette:
- Åherregud, snø.
- Dette må jeg fortelle til noen.
- Har jeg med nok klær?
- Ja, det er derfor sekken er så tung.
- Hvorfor har jeg ikke dekning?
- Jeg er kald.
- Ånei, jeg kan ikke se stien fordi den er nedsnødd.
“Jeg skulle gjerne sagt at denne turen handlet om meg, naturen og tankene. “
Dekningen kom tilbake, og jeg fikk sendt nevnte melding bestående av store bokstaver og utropstegn. Jeg var aldri redd eller usikker, det var ikke derfor jeg måtte få kontakt med sivilisasjonen. Dette som nettopp hadde hendt meg var så utrolig at jeg måtte dele det med noen, og slik oppleve det sammen med dem.
Jeg kom meg trygt ned fra fjellet etter å ha gått meg litt vill noen få ganger. Igjen, jeg var aldri redd eller usikker, for jeg hadde så mange venner som satt hjemme og lo med meg. De fulge med på direktesendlingen av “forvillet jente på Hardangervidden leter etter røde T-er”, og jeg fikk oppmuntringer og kommentarer som lettet den tåkete stemningen.
Jeg skulle gjerne sagt at denne turen handlet om meg, naturen og tankene. Men tvert imot handlet den om meg, naturen og moderne teknologi. Jeg lærte at jeg elsker å være det eneste mennesket i mils omkrets, men at å være alene er oppskrytt. Og at opplevelser kan deles på mange måter.
Ja, og så lærte jeg å ikke stole på værmeldingen.
linnpette.com 