Dette er favorittbildet mitt. Hver gang jeg ser på det blir jeg fylt av en intens, umiddelbar glede. Det er et bilde av en gjeng slitne mennesker, tatt på Majorstuen T-banestopp klokken halv åtte en søndags morgen. Iført kjoler og flosshatter og sløyfer er de på vei til Grand Hotel for å spise frokost. Ved Spikersuppa holder en av dem en provisorsk tale foran statuen av Bjørnstjerne Bjørnson, noe om studenter og tradisjoner. Bildet på Majorstuen t-banestasjon et tatt etter min første galla som frivillig på Det Norske Studentersamfund.

Jeg har vokst opp som frivillig. Jeg startet i speideren som syvåring, og var turleder for første gang da jeg var tolv. Å ta på meg verv gjennom ungdomstiden var den største selvfølgelighet, og det var aldri noen som satte spørsmålstegn ved alle timene vi la ned. Før jeg ble gammel nok til å vite hva en CV var for noe.

“For en som aldri har vært med i en frivillig organisasjon, kan det virke som at vi frivillige er uselviske helgener…”

Plutselig snakket folk om CV-mat. Viktigheten av å jobbe frivillig. Vise at du bryr deg, at du er et godt menneske. I mediene snakker politikerne om den viktige jobben de frivillige gjør. At “Norge er bygget på frivillighet”. For en som aldri har vært med i en frivillig organisasjon, kan det virke som at vi frivillige er uselviske helgener  som setter vårt eget liv til side for å gjøre noe vi egentlig ikke ønsker å gjøre.

De skulle bare visst.

Jeg har aldri – ikke én gang i min atten år lange karrière som frivillig – sett på det jeg har gjort som uselvisk. Tvert imot.

Organisasjonsarbeid er organisert vennskap. Man blir en vennegjeng som også jobber mot et mål sammen. Istedenfor å prate om den nyeste filmen over kaffen, diskuterer man hvordan man skal ta over verden. Eller hvordan man skal trekke flere besøkende til neste arrangement. Man tuller og ler og gjør alt man gjør i en vanlig vennegjeng. Men siden denne vennegjengen arbeider sammen, lærer sammen, gjør feil sammen, og kommer i mål sammen, blir alt forsterket. Latteren blir høyere, historiene morsommere, og klemmene lengre.

“Frivillige organisasjoner har en egen evne til å ha en tett kultur og store mengder intern humor, og samtidig inkludere nye medlemmer fra første stund. “

Å være med i en organisasjon er det sosialt tryggeste du kan gjøre. Det er som å stå i kantinen med matbrettet og se etter et sted å sitte, og oppdage at alle vil ha deg ved bordet sitt. For den som synes verden blir for stor og upersonlig, vil en ny verden åpenbare seg idet du trer over dørterskelen til en frivillig organisasjon. For organisasjoner lager ikke bare mindre, snevrere verdener: de har også andre spilleregler.

Der den store verdenen ofte praktiserer jantelov og spisse albuer, praktiserer frivillige organisasjoner learning by doing, lange klemmer og å løfte hverandre på skuldernene til alle lykkes. Frivillige organisasjoner har en egen evne til å ha en tett kultur og store mengder intern humor, og samtidig inkludere nye medlemmer fra første stund. Det er “oss” og “dem”, men alle som ønsker kan bli en del av “oss”. Man er inne i varmen fra første øyelikk, og nye vennskap blir gamle vennskap etter første kvelden.

Når kommunikasjonsgruppen samles søndag kveld for å jobbe med organisasjonens nettside er det ingen som sier “åh, dette vil se bra ut på CVen min” eller “noen burde takke oss for at vi gjør dette”. Det man sier er “Oj, så snilt at vi får gratis pizza!”. Når et arrangement er vel gjennomført er det ingen som går rundt for å motta takk og gratulasjoner, man går rundt for å gi det til andre. Det er fellesskapet som er det viktige. Men enda viktigere: Det er vissheten om at en selv er en del av fellesskapet.

“Det er fellesskapet som er det viktige. Men enda viktigere: Det er vissheten om at en selv er en del av fellesskapet.”

Jeg har mange andre bilder jeg elsker. Av glade, tullete mennesker. Gode venner som gjør noe viktig sammen. Som er midt oppi et øyeblikk de vil huske resten av livet. De er for opptatt til å tenke over det idet bildet blir tatt, men senere vil de se tilbake og minnes både hvor hardt de jobbet og hvor gøy de hadde det. Og kanskje tenker de hvor heldig de er for at de oppdaget denne boblen av en verden, med alle disse fantastiske menneskene. Og så ler de litt over tanken på at det finnes folk der ute som tror at dette er uselvisk dugnadsarbeid. De skulle bare visst.