Nyttårsforsett er en forferdelig tradisjon. Vi later som at forsettene skal gjøre livene våre bedre neste år, men allerede kvart over tolv er løftene brutt og skuffelsen et faktum.

Jeg har alltid vært imot nyttårsforsetter, men like fullt skrevet lange lister over tiltak for å gjøre meg bedre fra midnatt av. Jeg har proklamert alle de klassiske forsettene: Nesteårs-Linn skulle bli både sunnere, sprekre, bedre kledd, morsommere, mer økonomisk og fransktalende. Et år prøvde jeg meg meg på forsettet “Neste år skal jeg vinne i lotto”. Hadde jeg vunnet hadde jeg brukt pengene på en yogatur til Frankrike, for å polere på ungdomsskolefransken min mens jeg knasket salatblader og løp maraton. Sa jeg til meg selv.

Forsettene skal transformere oss til de versjonene av oss selv vi ønsker å være. Grunnen til at jeg ønsker å være en maratonløpende yogaelsker aner jeg ikke. Yoga er det kjedeligste som finnes. En gang sovnet jeg under en yogatime, halvveis gjennom “femten minutter med stille meditasjon”. Og la oss være ærlig: Salatblader smaker sprøytemidler og ingenting.

I år har jeg derfor laget meg en ny versjon av Nesteårs-Linn, med mål som ikke bare er oppnåelige, men som også vil gjøre meg til et bedre og lykkeligere menneske. I år har jeg nemlig kun ett nyttårsforsett:

Jeg skal slutte å jogge.

“Neste år skal jeg for første gang virkelig bli en bedre versjon av meg selv.”

Jeg skal en gang for alle innrømme for verden og meg selv at jeg hater å jogge. I en verden hvor “alle” “trenger” å jogge klokken seks om morgenen, fordi “det er så deilig”, skal jeg si det alle oss andre tenker men ikke tør å si høyt: Jogging er ikke bare slitsomt, det er også kjedelig. Men fordi jogging har blitt symbolet på en sunn og aktiv livsstil, er det tabu å si at jogging er noe dritt. Jeg har løget på meg å elske jogging for å imponere både den ene og den andre. Oftest meg selv. Men når man hver morgen står opp og sier “åh, det hadde vært deilig å ta en lang joggetur før frokost”, og hver morgen får dårlig samvittighet fordi man nok en gang fant på en dårlig unnskyldning for at det ikke passet så bra allikvel, ja da er det på tide å kvitte seg med noe i livet. Og det er ikke innstillingen, det er joggingen.

Så nå er det slutt. Gjennom hele neste år skal jeg la være å jogge. Jeg fortsatt trene – jeg skal danse og gå på fjell og ta noen situps når det er måneformørkelse – men jeg skal ikke bli sett halvt snublende med et forpint ansiktsuttrykk langs en landevei. For neste år skal jeg for første gang virkelig bli en bedre versjon av meg selv.