Klokken viste rett over to på natten. Jeg hadde akkurat kommet hjem og satt på gulvet på badet med en balje med saltvann mens jeg prøvde å gnikke rødvinsflekkene bort fra den nye hvite kjolen min. Der og da sverget jeg på at nå var det slutt. Aldri mer nattklubbjungel.

“Det er alltid en håndfull menn som tror den rette måten å be opp til dans er å ta tak i deg bakfra og holde fast slik at du ikke kommer unna. “

 

Nattklubber er i utgangspunktet en jungel. De er trange, varme og fuktige, og alle skriker til hverandre for å overdøve hverandre og lydene. Jeg er sikker på den neste medisinplanten vil bli funnet grodd frem på gulvet i en nattklubb, søndag morgen.

Det er ingen nyhet at det er tidvis kjipt å være kvinne på byen. Som kvinne lærer man at dansegulvet er en jaktmark, bestående av løver og zebraer. Det er alltid en håndfull menn som tror den rette måten å be opp til dans er å ta tak i deg bakfra og holde fast slik at du ikke kommer unna. Og vrir man seg unna én gang er det en invitasjon til å prøve litt hardere neste gang. Alle zebraer blir jo slitne av å løpe til slutt? Og nei betyr jo egentlig ja?

Kvelden i går startet der vi forlot den hyggelige baren for å gå og danse, og sluttet med at jeg ropte “hva er dette for et sted!?”og styret ut dørene på jakt etter siviliasjonen – totalt én time fra start til slutt.

“Jeg blir fysisk dyttet bort fra vasken, for tigerflokken har bestemt at nå skal jeg gå.”

Slutten: Jeg ser vennene mine på dansegulvet, skal gå bort til dem. Mann slår til vinglasset mitt ved et uhell – den nydelige hvite kjolen min er ikke lenger nydelig. Mann gir meg et vurderende blikk i et halvt sekund, før han bestemmer seg for å gå videre uten å bry seg. I oppstusset kniper en mann meg i rumpen, men jeg rekker ikke å snu meg i tide til å finne den skyldige slangen.

Midten: Jeg skal på toalettet, typisk trangt nattklubbtoalett med tre båser. Jeg sjekker raskt telefonen i samme slengen, det må ha tatt ett eller to minutter. (Jeg vet, jeg vet, jeg vet, sykt ukult, men det er ikke poenget.) Plutselig dundrer det på døren og en jente roper inn til meg at jeg må f**n få opp farten. Resten av flokken stemmer i, slår på døren og kaller meg en hel rekke ting jeg ikke skal gjenta. På dette tidspunktet kan det ikke ha gått mer enn tre minutter. Jeg må trekke pusten dypt før jeg tør å gå ut til tigerflokken. Mens jeg vasker hendene sier en ved siden av meg høyt til venninnen sin “jeg brukte i hvert fall kortere tid enn hun der ved siden av meg!”. Så blir jeg fysisk dyttet bort fra vasken, for tigerflokken har bestemt at nå skal jeg gå. Kun én av de rundt ti jentene sender meg et blikk som sier “jeg vet heller ikke hva som nettopp skjedde”.

“…vinsøl og klåing burde jo være forventet når man går ut på byen. Eller?”

Starten: Vi burde skjønt at denne nattklubben var en jungel. Det første som møtte oss da vi fant et bord var apehyl fra alle mennene rundt oss. Det var visst ikke personlig, ble vi forklart av en som sparket meg under bordet for å få oppmerksomhet.

Kjolen overlevde ikke, men vinsøl og klåing burde jo være forventet når man går ut på byen. Eller? Neste helg blir jeg værende i sivilisasjonen, så får dyrene i jungelen klare seg selv.