Alle opplever nervøsitet forskjellig. Noen kaster opp, noen svetter. Noen stammer, mens andre rett ut besvimer. Selv om jeg verken svetter, spyr eller besvimer i avgjørende situasjoner, har jeg en annen egenskap som avslører hvor nervøs jeg egentlig er: Jeg babler.

Dette gav første gang utslag da jeg som trettenåring begynte å like gutter – og merket at jeg i samme slengen mistet evenen til å kommunisere som et vanlig menneske. Dersom samtalen stoppet opp lengre enn to sekunder lyste alle varsellampene i hjernen, og det eneste jeg visste var at jeg måtte fylle stillheten med noe. “Han tror du er dum som ikke klarer å finne på noe smart å si”, skrek hjernen til meg i still panikk. Heldigvis klarte jeg som oftest å redde inn situasjonen med smarte observasjoner. Her er to eksempler:

• 

  “Se, en blomst! Den er gul! Gult er kult! Det er den første blomsten jeg har sett i år!” (Sagt i august).

• “Oj, har Fløybanen alltid hatt vinduer? Det har jeg ikke sett før!”

Jeg er heldigvis ikke tretten år lenger, og erfaringen lærte meg til slutt at når varsellampene går må jeg kjempe med nebb og klør mot trangen til å snakke. Som oftest klarer jeg nå å erstatte munndiaréen med en uprovosert høylytt latter. Som oftest. Det finnes fortsatt noen situasjoner hvor hjernen nullstiller seg, og jeg igjen er en nervøs trettenåring med munndiaré. En slik situasjon er den første tiden i ny jobb. 

“På dette tidspunktet hadde hjernen min startet full nedsmelting, og jeg var ustoppelig.”

Å være nyansatt innebærer blant annet å hilse på ti-tolv nye mennesker hver dag. I en optimal verden skal du takle hver introduksjon med en blanding av selvsikkerhet og ydmykhet, mens du kommer med en fiffig kommentar som frembringer oppriktig latter, og selvfølgelig husker du navnet på den du nettopp hilste på. Min verden er ikke alltid optimal. En morgen hadde jeg hilst på syv stykker på rappen i åpent landskap, og da jeg var fremme hos nummer åtte hadde jeg ikke mer å gi. Etter å såvidt ha husket mitt eget navn ble jeg stående i blank stillhet og stirre på henne med et stivt smil. Det eneste jeg husker – mens jeg mumlet noe ugjenkjenbart og rygget sakte bort – er at jeg tenkte for meg selv at førsteinntrykk ikke er så viktig.

“På ungdomsskolen hadde jeg en fase hvor jeg insisterte på at alle skulle kalle meg Linky”.

Blank stillhet hadde vært å foretrekke dagen etterpå. Ny hilserunde, to rådgivere denne gangen. To mot én ble for mye for meg. “På ungdomsskolen hadde jeg en fase hvor jeg insisterte på at alle skulle kalle meg Linky”. Noen hadde nevnt at det var en annen ansatt som også het Linn. “Vi var to som het Linn i klassen, og hun andre var ikke så kul, så jeg ville ikke hete det samme som henne”. To par øyne ser på meg vantro. “Altså, jeg var skikkelig dust på den tiden, heheheeeee”. Stillhet. “Noen av guttene begynte å kalle meg Linky Link.” På dette tidspunktet hadde hjernen min startet full nedsmelting, og jeg var ustoppelig. Heldigvis skulle jeg videre og hilse på flere, så samtalen ble stoppet av sjefen min som stod like i nærheten. Jeg tror ikke han hørte noe av historien min, for han har ikke bedt om psykisk utredning. Men når jeg går forbi Rådgiver 1 i gangen flirer hun mens hun hoster navnet “Linky”.

Hvorfor kunne jeg ikke heller vært en som svetter eller besvimer når jeg er nervøs?