Mitt superkule navn

Da jeg var tretten år var jeg på besøk hos ungdomsskolen jeg skulle starte på. Under oppropet ble jeg spurt om jeg brukte “Linn Kristin” eller “bare Linn”. På to sekunder avgjorde jeg noe jeg ikke tidligere hadde tenkt over var et spørsmål. “Bare Linn”, svarte jeg, og flere hoder snudde seg, for jeg var jo Linn Kristin.

I løpet av de to sekundene tenkte jeg mange tanker. Tanken som skrek høyest var at Linn var et kult navn. Ungdomsskolen var den nye sjansen min, en sjanse til å være kul. Eller, i det minste til å ikke være ukul. Linn Kristin var nemlig superukul. Hun gjorde alt mamma sa, og ble oftest beskrevet som “snill”. Jeg husker en gang vi skulle beskrive alle i barneskoleklassen, én etter én, med positive ord. Det var en lang seanse, hvor jeg fikk høre “Linn Kristin er snill” 25 ganger på rad. For alle andre enn en ukul tolvåring er det det fineste man kan høre.

Så da ble jeg bare Linn. Jeg brukte fem år på å tvinge alle vennene mine til å skjønne at nå var jeg bare Linn. Til slutt gikk til og med besteforeldrene mine med på å halvere navnet mitt. Jeg så meg aldri tilbake, og er selv den dag i dag fornøyd med å være bare Linn. Ikke fordi jeg nå er kulere (for det ble jeg aldri), men fordi jeg oppriktig ikke likte Linn Kristin, som gjorde alt hun fikk beskjed om. Den viktigste egenskapen til bare Linn var at hun tok egne avgjørelser, på godt og vondt. Og selv om dette for alle er et naturlig resultat av å bli eldre, vil skillet for meg for alltid gå ved den dagen jeg gjorde noe å drastisk som å velge mitt eget navn.

“Ryktene sa at Thistelslekten stammet fra sjørøvere som slo seg ned på Vestlandet.”

Nå er jeg 26 år, nøyaktig et halvt liv etter at hodene snudde seg. Historien gjentar seg, kan man si. For nok en gang skal jeg tvinge alle vennene mine til å lære seg navnet mitt på nytt. Men i motsetning til de to sekundene jeg brukte sist, har jeg nå brukt et helt år på å veie for og imot.

En kveld for lenge siden fortalte farmor om forfedrene hennes, Thistelslekten. Farmor giftet seg bort fra navnet Thistel for nesten 70 år siden, og fikk Pettersen fra min farfar – det som senere ble mitt etternavn. Ryktene sa, ifølge farmor, at Thistelslekten stammet fra sjørøvere som slo seg ned på Vestlandet. “Dette er det kuleste jeg noensinne har hørt”, tenkte jeg, og ønsket at jeg også var en Thistel.

Farmor døde for et år siden, ganske nøyaktig. Jeg ville alltid være som farmor, hun som var så omtenksom og som strakk seg så langt for andre. Hun som diskuterte med meg som om jeg var voksen, lenge før jeg var det. Hun som så Star Wars. Eller, som prøvde. Til min fars store ergrelse startet hun med nummer fem istedenfor nummer fire. At hun ikke forsto Star Wars er derfor forståelig.

Min farmor: både snill og kul.

For et år siden fikk jeg en uendelig trang til å ta navnet hennes. Ikke på grunn av sjørøverne, men på grunn av henne. Etter å ha brukt et år på å si navnet mitt innvendig for å se om det fortsatt var meg, gjorde jeg det. Jeg tok navnet hennes, og jeg skal ha det resten av livet. Jeg tror ikke at dette endelig skal gjøre meg kul, eller at det skal endre noe som helst egentlig. For det er ikke slik navn fungerer. Men én ting er sikkert: Jeg er ikke lenger bare Linn. Jeg er Linn Seime Thistel.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s