Glissando, sforzando og pause

En venn hadde flyttet, og hun var tydelig på at hun ville ha besøk. “Det føles ikke som hjemme ennå”, sa hun. På vei ut døren etter besøket forklarte hun hva hun mente: Et hjem blir skapt av besøkene det har hatt. Man starter med ingenting, og litt etter litt fylles veggene med minner. Og den første tiden kan være vanskelig, for selv om alt er nytt og spennende er det også en tomhet det er vanskelig å sette ord på. Det er ikke omgivelsene som er nye og fremmede, det er veggene som mangler historie. “Takk. Det føles allerede mer som hjemme her”, sa hun, og strålte.

“Bruk heller pengene på en flaske vin med gode venner på balkongen.”

Greit. Home is where the heart is, og andre klisjeer. Det er jo ingenting nytt at minner er viktig og at minner blir knyttet til steder. Men jeg ble overrasket over hvor godt hun visste hva som skulle til for å skape drømmehjemmet. Viktigheten av å få på plass menneskene før møblene. Dropp å skrive “love” i vinduet, bruk heller pengene på en flaske vin med gode venner på balkongen.

Og hun fikk meg til å tenke over det stikk motsatte: Viktigheten av å være alene.

Naturen er terapi for meg. Men jeg må være alene, og helst på nye steder. Jeg har prøvd yoga, men det gjør meg bare fysisk sterkere (og en smule utålmodig). Jeg kan ikke lukke øyene og puste meg til ny innsikt og renere tanker. Men å åpne øynene og oppdage nye steder, det er den beste terapien som finnes. Spesielt om jeg er helt alene. Følelsen av å ha all tid i verden, mens jeg karer meg oppover bratte skrenter, vandrer forbi vingårder eller vasser gjennom søle i en ukjent skog.

“Jeg kan ikke lukke øyene og puste meg til ny innsikt og renere tanker.”

Det er ikke engang så viktig hvor jeg er, så lenge det er øde nok til at jeg kan lure meg selv til å tro at jeg er den eneste i verden. Jeg ser sikkert ut som en naiv idiot som ser verden for første gang, der jeg går for meg selv og ler, høy på livet og lykkelig av alt og ingenting.

For det er der ute, i en ny og uoppdaget verden, at alt gir mening. Det er der jeg plutselig forstår det som var uforståelig i lang tid, og det er der jeg kan senke skuldrene og innse at det som var viktig i går ikke vil være er så viktig i morgen. Det er ute jeg oppdager meningen med livet, selv om meningen sjelden er den samme som den var sist.

Og selvfølgelig: det er jo nettopp minnene, skapt på velkjente steder med gode venner, som gjør disse pausene fra livet til magiske avbrekk. For hva er musikken uten pausene? Hadde jeg kunnet klassisk musikk kunne jeg fortalt om viktigheten av pausene i komposisjonene, men ikke kan jeg klassisk musikk, og ikke kan jeg ordene for å beskrive det heller. Selv nå når jeg forventet å slenge inn et nydelig fremmedord for “pause”, viser det seg at blant ord som glissando, ligatur og sforzando heter pause bare pause på språket klassisk musikk. Det har sikkert noe å gjøre med viktigheten av pauser. Jeg får finne meg et fjell og undre meg over dette.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s