En venn hadde flyttet, og hun var tydelig på at hun ville ha besøk. “Det føles ikke som hjemme ennå”, sa hun. På vei ut døren etter besøket forklarte hun hva hun mente: Et hjem blir skapt av besøkene det har hatt. Man starter med ingenting, og litt etter litt fylles veggene med minner. Og … More Glissando, sforzando og pause
Da jeg var tretten år var jeg på besøk hos ungdomsskolen jeg skulle starte på. Under oppropet ble jeg spurt om jeg brukte “Linn Kristin” eller “bare Linn”. På to sekunder avgjorde jeg noe jeg ikke tidligere hadde tenkt over var et spørsmål. “Bare Linn”, svarte jeg, og flere hoder snudde seg, for jeg var jo … More Mitt superkule navn
Alle opplever nervøsitet forskjellig. Noen kaster opp, noen svetter. Noen stammer, mens andre rett ut besvimer. Selv om jeg verken svetter, spyr eller besvimer i avgjørende situasjoner, har jeg en annen egenskap som avslører hvor nervøs jeg egentlig er: Jeg babler. Dette gav første gang utslag da jeg som trettenåring begynte å like gutter – og merket at … More Nyansatt med munndiaré
Klokken viste rett over to på natten. Jeg hadde akkurat kommet hjem og satt på gulvet på badet med en balje med saltvann mens jeg prøvde å gnikke rødvinsflekkene bort fra den nye hvite kjolen min. Der og da sverget jeg på at nå var det slutt. Aldri mer nattklubbjungel. “Det er alltid en håndfull menn … More Natten jeg innså at byen er en jungel
Nyttårsforsett er en forferdelig tradisjon. Vi later som at forsettene skal gjøre livene våre bedre neste år, men allerede kvart over tolv er løftene brutt og skuffelsen et faktum. Jeg har alltid vært imot nyttårsforsetter, men like fullt skrevet lange lister over tiltak for å gjøre meg bedre fra midnatt av. Jeg har proklamert alle de klassiske forsettene: Nesteårs-Linn … More Nyttårsforsettet som skal gjøre meg til et bedre menneske
Dette er favorittbildet mitt. Hver gang jeg ser på det blir jeg fylt av en intens, umiddelbar glede. Det er et bilde av en gjeng slitne mennesker, tatt på Majorstuen T-banestopp klokken halv åtte en søndags morgen. Iført kjoler og flosshatter og sløyfer er de på vei til Grand Hotel for å spise frokost. Ved Spikersuppa holder … More Den (ikke fullt så) uselviske frivilligheten
Jeg har aldri følt meg mindre ensom enn da jeg gikk over Hardangervidden alene. Jeg hadde lenge hatt et ønske om å gå en lengre tur alene. I starten av oktober pakket jeg telt, kompass og polarbrød i en sekk og tok toget til Ustaoset. Jeg hadde lagd en enkel rute, og planen var å nå … More Hva jeg lærte av å være alene på Hardangervidden
